I helga dumpet det ned et brev i postkassa. Høytidelig signert av sjefen over sjefen som kunne berette om resultatet av årets lønnsforhandlinger. Jeg blir aldri enig med meg sjøl om hva jeg syns om slike forhandlinger. Hos oss forhandles lønnen av forbundet. I forkant må du sjøl forfatte et krav om hvorfor du fortjener så mye høyere lønn. Allerede her sliter jeg. Jeg syns, i likhet med mange, at det er ubehagelig å skulle fremheve den jobben jeg har gjort i året som har gått. Hva er den verdt? I bunn ligger selvfølgelig sentrale føringer og en ramme som styrer det hele. Så en pekepinn om hva du kan kreve er alltid på plass.
Så kommer resultatet. Som ikke er din egen private sak, men som alle medlemmer i samme forbund får kjennskap til. Da kommer, enten du vil det eller ei, sammenligningen inn. Det er ubehagelig å se at du passerer kolleger som kanskje har vært der lenger enn deg. Det er ubehagelig ( i visse tilfeller) å se at noen tjener mer enn deg. Det er uansett en beklemmende følelse.
Jeg er ikke misfornøyd med årets oppgjør- det kunne ha vært bedre og det kunne ha vært verre. Og jeg blir aldri enig megd meg sjøl om hva som er den beste måten å oppnå høyere lønn på. For jeg har opplevd begge deler. Jeg har jobbet i det private hvor enhver lønnsforhøyelse kom som julekvelden på kjerringa etter sjefens forgodtbefinnende. Jeg har jobbet i det kommunale hvor sjefen forhandlet fram lønn for meg, etter samråd med undertegnede. Og nå altså i det fylkeskommunale hvor forbundet forhandler.
 | ||
| Det ble noen tusen i år. Alle monner drar, som kjent. |
Har alltid jobba privat. Og har ikkje vært med på å måtte fortelle sjefen kva eg har gjort for å fortjene meir lønn. Har fått litt nå og litt da. Men mest den gangen eg ikkje ville på reisejobb, men etter mykje om og men- og ei lønsauke, så sa eg ja... Og ved å bytte jobb fekk eg lønnsauke. Men så stoppa det litt opp... Eg likar ikkje å klage, for da får eg kanskje høre at eg ikkje har gjort meg fortjent til meir.. :) Da bytter eg heller jobb ;)
SvarSlettHar alltid jobba privat og vi diskuteter ikke lønn blant oss ansatte så jeg vet ikke hva de andre tjener. Med åra synes jeg det har blitt lettere å "skryte" av meg selv, men fortsatt vanskelig å argumentere for egen lønnsøkning. Ikke at det er en reell lønnsforhandling heller...Det finnes en pott som sjefen skal fordele. Dermed blir man sittende med dårlig samvittighet om man får litt for da tenker i alle fall jeg at det betyr at noen andre fikk mindre...Heldigvis har jeg et godt forhold til sjefen og får vist hvor avhengig av meg han er, he he. Når det kommer til stykket, så er ikke lønn den fremste motivasjonsfaktoren. Langt viktigere er det at man trives i jobben og så må lønna være "grei", rimelig, til å leve av.
SvarSlettDet er ikke veldig mange år siden jeg ikke syntes at jeg kunne be om så veldig mye lønn og syntes hele greia var veldig flau og ubehagelig. Og selv om jeg også stiller lønnskrav selv blir det aldri helt naturlig å "skryte" på egne vegne. Men når man vet at man kan være med å "løfte taket" for andre som kommer etter seg selv så hjelper det litt. Å passere kollegaer som har vært der lengre er ubehagelig, ja. Men så har de ikke digre SFO-regninger som skal betales for å kunne gå på jobb hver dag så sånn alt i alt så blir ikke skjevheten så ille....?
SvarSlettDet er ikke skryt å redegjøre for hva du gjør og på hvilken måte. Jeg kjenner ingen som har skrytt av seg sjøl, bare folk som har vært for beskjedne med å fortelle hva de faktisk kan og gjør.
SvarSlett