Jeg har forsøkt å skrive dette innlegget et par ganger nå, men ikke fått det til. Jeg vil at det skal være kort og poengtert, fordi det opptar meg. Men teksten ble lang og hørtes ut som en lidelseshistorie. Og det ville jeg ikke. Fordi jeg egentlig ikke har hatt det så ille, men ille nok de siste 14 dagene. Det var disse øra. Som ikke ville åpne seg samme hvor mye jeg har forsøkt på egen hånd, blåse, blåse, nesespray,olje, tabletter-Ingenting har funka. Og jeg har ikke hørt. Det ene øret har sust fra morgen til kveld, og og de siste dagene har hodet vært som en trykkoker, om én kan forestille seg det.
Jeg har forsøkt å få time hos fastlege. Opptil flere ganger. Jeg har vært rolig og saklig, sagt at det ikke haster så mye, men allikevel. Og fastlegen (eller kontoret) har respondert og sendt meg til legevakt. To ganger. I dag var det nok. Etter nok en gang å ha fått tildelt time om tre uker - fikk jeg mer enn nok, og plutselig slo denne idéen ned i meg: hva om jeg tar kontakt med en privat lege? Bedriftslegen, for eksempel?
Jeg fikk time på dagen. Jeg har vært der i ettermiddag. Det tok ett kvarter å fikse problemet slik at jeg nå hører atskillig mer enn jeg gjorde tidligere i dag. Det er fremdeles ikke bra, men for første gang føler jeg meg trygg på at det vil ordne seg med rett medikamentbruk. Jeg har betalt 800 kr for ett kvarter. Det var det verdt. Jeg hadde penger og anledning til å gjøre det.
Men jeg tenker:
jeg betaler skatt etter evne og har derfor krav på offentlige helsetjenester. Det er dette som er fint med sosialdemokratiet. Alle skal ha lik rett til behandling. Åkkesom. Men denne gangen syns jeg det svikta. For meg er tanken på et privat helsevesen så fjern at det tok meg 14 dager i boble for å forstå at det var private tjenester jeg måtte ty til. Jeg har lært nå. Og om øreproblemer høres uskyldige ut, så kunne det i lengden ha gått skikkelig ille. Neste gang jeg ikke kan vente, vil jeg bruke det private én gang til. Særlig dersom jeg tror det er alvorlig. Særlig dersom det gjelder ungene mine. Jeg er ikke typen til å banne og sverte og true meg inn på legekontoret. Og jeg tenker på de som venter og som kanskje venter for lenge. Som ikke kan ta seg råd til en tusing eller to hos det private. Og da kjenner jeg at jeg blir frustert. Fastlegeordningen garanterer deg behandling innen rimelig tid. Men hva er rimelig tid ?
Og nå ble det litt langt allikevel. Dere får ha meg unnskyldt.
Eg skjønnar deg veldig godt. Etter 1,5 er eg forsatt noko plaga etter akutt øyrebetennelse. Så bra at du kom på å bruke eit privat tilbod. Det er heilt sikert verdt kvar ei krone.
SvarSlettKjenner til problemet. Her er det også tre ukers ventetid på en time hos fastlegen. Da jeg nevnte det for legen en gang, ble hun veldig overraska...! Heldigvis har legekontoret en ordning hvor alle "akutte" kan ringe i det kontoret åpner og de holder av noen timer hver morgen til disse pasientene. Jeg har fått time på dagen for datteren vår og meg selv når det har vært snakk om klare symptomer på urinveisinfeksjon elelr annet som krever antibiotika.
SvarSlettMen det er ikke rart at man tyr til private aktører. Godt du fikk hjelp, men det burde du fått fra fastlegen for lenge sida. Neste gang må du kreve en time. Dessverre har det blitt sånn på mange plan i helsevesenet, at pasienten må ha ressurser/evne/ork til å stå på krava.
Enig med deg!
SvarSlettJeg er heller ikke sånn som "står på krava" når det gjelder å få legetime. Heldigvis har vi så og si aldri hatt noe behov for akutte legetimer (er det noe virkelig akutt, i helger f.eks, tyr man jo til legevakta). Men de gangene jeg har prøvd å få tak i fastlegen, tar det laaang tid. De har faktisk en nettside, men der og tar det laaang tid å oppnå kontakt. Så hadde det vært noe alvorlig, noe som hastet, hadde jeg nok vært fortvila og lett etter andre alternativer.
Godt du fikk hjelp og godt at du hadde råd til det! Men det skulle ikke være sånn at man må vente i tre uker for å få hjelp til noe som ikke er akutt, men allikevel temmelig ulevelig.
SvarSlettSelv beveger jeg meg helst kun nær helseinstitusjoner i de helt akutte tilfellene, som fødsler ol... ;o)
Når et innlegg er langt, men godt gjør det ingenting at det er langt vet du!
SvarSlettEn annen ordning inne helse som IKKE er noe prakteksempel er fritt sykehusvalg, fordi det ikke reelt rett og slett.
La oss si du har behov for opr. av arm, sykehuset du henvises til har ikke kompetansen du trenger.
Du trenger en plastikkkirurg, og blir henvist til Ullevål, men siden du bor i Vestfold og ikke i Oslo/Akershus er du ikke den prioriterte pasientgruppen og får avslag på behandling. Du blir så henvist til Telemark sentral sykehus, fordi Vestfold SS ikke har plastikkkir.avd. Du får nok en gang beskjed om at siden du ikke er bosatt i fylket er du ikke i prioritert gruppe og må belage deg på å vente i 12 mnd.
Hvis det eneste stedet man er i prioritert gruppe er VSS fordi du tilfeldigvis bor i fylket...Hvorfor kaller man det fritt sykehusvalg da?
Nå ble jeg veldig lang også....