søndag 28. oktober 2012

Nostalgitripp

Jeg så ei rød lampe på kveldsturen i går kveld. Svosj! så var jeg helt hensatt til en gang på 70-tallet, hvor jeg var lykkelig medeier i et Lundby dukkehus. 
Dukkehuset var stort og flott, hadde nødvendig inventar, og det beste av alt: det var lyssatt! Med blant annet ei rød lanpe. Jeg har ikke noen tall for hvor mange timers lek som blei nedlagt i dukkehuset. Men det var mange. For mine egne unger er dukkehusleken mest i digital form nå om dagen. Jeg lurer på om det gir like mange gode minner? 


Dette var det beste bildet av samme hus jeg fant på nettet. Fra Lundbykatalogen i 1976.

tirsdag 23. oktober 2012

Orker vi å dele mer med hverandre nå?

De siste ukene har jeg testa ut bildedelingsprogrammet Instagram. Det har fått meg til å reflektere litt over sosiale medier og hvilken innvirkning de har på dagliglivet vårt. Jeg er helt sikker på at det etterhvert finnes kvalifisert forskning rundt temaet, men spørsmålet jeg stiller meg er om jeg orker å dele mer med andre nå? 

Det begynte med Facebook. Jeg var på ingen måte tidlig ute, og sannheten er at jeg kanskje var ørlitte grann redd for at "ingen" ville bli venn med meg. Nå, nesten 5 år senere, viser det seg at den redselen var ubegrunnet. Jeg har ikke kjempemange venner, men heller ikke avskrekkende få.
De første Facebook-statusene jeg posta viser med all tydelighet at jeg ikke helt hadde forstått mediets sjargong. Kanskje var det ingen andre som hadde det heller, og vi herma sikkert etter hverandre. I dag er  jeg passe privat på Facebook, og jeg bruker det i perioder ganske hyppig. Men jeg har heller ingen problemer med å være "ute" noen dager i strekk. Jeg har forsøkt å bruke Facebook i egen jobbsammenheng. Med tanke på at jeg har mange venner som bedriver det samme som meg, burde det ikke være umulig å få konstruktive tilbakemeldinge på jobbrelaterte spørsmål. Men de fleste bruker ikke Facebook slik. For mange er det nok, som for meg, en passe småkoselig kommunikasjonskanal hvor man kan gi kudos til venner og bekjente, være hyggelig ved å huske på bursdager, kikke på koselige familebilder av barna og trykke "liker". Alt det der kan vi gjøre i det virkelige liv også, men Facebook har gjort det mer effektivt, tross alt. Om enn ikke så personlig som det en god klem kan gjøre det i nåtid. 

Og så kom bloggen, Mia i Myra. Som aller mest var et resultat av at jeg deltok på et kurs og hvor en av oppgavene var å lage en blogg. Jeg sleit fælt med tema og vinkling. Hva skulle jeg skrive om som var interessant for andre, liksom? Ikke sjelden stiller jeg meg det spørsmålet fremdeles. Og bloggen har aldri blitt superduper populær, om det er et mål i seg sjøl. Det den derimot har blitt, i alle fall for meg, er en nedtegnelse over de siste 4 åra. Men jeg innrømmer mer enn gjerne at det hadde vært stas med noen flere tilbakemeldinger i ny og ne. Jeg deler - men får kanskje ikke alltid noe tilbake. Men det igjen forutsetter at jeg er flink til å legge igjen spor hos andre. Og det er jeg heller ikke så flink til (eller har tid til.) 

Twitter har jeg trykket til brystet - faglig sett. Det tok ei stund før jeg skjønte greia, men jeg innså ganske tidlig at private meldinger på Twitter på en eller annen måte ikke hører hjemme. Men jeg kan bruke Twitter til å dele informasjon, undre meg over fenomener, delta på diskusjoner, og få interessante tips om hva som skjer "der ute". Twitter krever selvdisiplin. Du kan la deg sluke av alt du ramler over, og i arbeidstida bør du kanskje unngå å være der - i all hovedsak. Men jeg deler på Twitter - og har stor glede av at andre deler med meg, 

Og nå altså Instagram - som fikk meg til å stille spørsmålet om jeg orker å dele mer med andre. Kan jeg ha noe mer å komme med nå? Skal jeg involveres ytterligere i noe som også krever mer samhandling? 

For det er slik jeg tenker: skal jeg først delta på de såkalte sosiale mediene - så vil jeg også delta. Jeg vil ikke være passiv tilskuer og ikke bidra. For hvor morsomt blir det da? 
Her er det selvfølgelig ulike oppfatninger. Noen deltar mer enn andre, noen er der, men allikevel ikke. 
Foreløpig er jeg avventende til Instagram, og kanskje trenger jeg ikke å være mer enn en tilskuer. 

Det er uansett interessant å reflektere over vår bruk av sosiale medier. Hva gjør det med fritida vår? 
Blir den bedre, annerledes, mer spennende eller er det rett og slett noe som spiser ytterligere av tida vår? 

Del gjerne dine tanker med meg om dette temaet. På hvilke arenaer engasjerer du deg? Hvorfor? Tenker du av og til at nok er nok? Har vi blitt for private i det offentlige rom? 


fredag 19. oktober 2012

AAAAAAAAAAtsjo!

Og god helg. 
Sånn er ståa er i huset. 
Passer ikke - ikke i det hele tatt.


torsdag 18. oktober 2012

Urk. Er det nå det skjer?

Urk. 
Er det akkurat nå jeg begynner å bli en litt sånn snurpete dame med flere og flere rynker rundt trutmunnen som oftere og oftere knipes sammen i ren misbilligelse?

Urk.
Er det nå jeg starter med å bli det jeg lovte meg sjøl at jeg aldri, aldri skulle bli? En litt sånn snurpete dame med flere og flere rynker rundt trutmunnen som oftere og oftere knipes sammen i ren misbilligelse?

Urk. 
Er det nå jeg må skjerpe meg kraftig slik at jeg ikke blir En litt sånn snurpete dame med flere og flere rynker rundt trutmunnen som oftere og oftere knipes sammen i ren misbilligelse? 

Sorry Diana, men ved synet av det siste coveret ditt blir jeg litt sånn snurpete dame med flere og flere rynker rundt trutmunnen som kniper munnen sammen i ren misbilligelse.

Jeg skjønner jo at det er tenkt tidsepoke og miljø i sammenheng med musikk her, men man kunne kanskje valgt et litt annet uttrykk?

Hva mener dere? Er jeg en sånn litt snurpete dame akkurat nå?

onsdag 17. oktober 2012

En forfatter i drift

Mark Haddon er for mange kjent som forfatteren som skrev "Den merkelige hendelsen med hunden den natten." Historia om 15 år gamle Christopher med diagnosen Asbergers syndrom berørte mange - også meg.
Så kom "Noe til besvær" - et familiedrama om en skakkjørt familie. I høst kom "Det røde huset" på norsk, og den har jeg lest. 

Det som slår meg aller mest med Mark Haddon er at han er alt annet enn forutsigbar i sin måte å formidle ei historie på. Du vet med andre ord aldri helt hva du kan forvente. "Det røde huset" er også ei historie om en familie med sine problemer - i samspill med hverandre, men også hver for seg. Det er et rikt persongalleri som tegnes opp, og karakterene har mer dybde enn det man ved første øyekast kan få inntrykk av. 

To søsken - ei uke på landet sammen med sine respektive familiemedlemmer - i samme hus. Kan det gå bra?
"Det røde huset" byr på mye drama - og det meste skjer mellom linjene - som i livet ellers. Det er ingen lettlest bok, dette her. Det tok for eksempel ei lita stund før jeg skjønte at dialogene står i kursiv. Av og til kan det være vanskelig å holde tråden i fortellingen som veksler mellom fortid, nåtid og framtid. Men lesverdig? Absolutt. Sett av litt tid og ta det med ro når du leser. Til gjengjeld sitter du igjen med ei historie hvor ingenting er gitt og hvor det ikke finnes noen entydige konklusjoner. Det kan jeg like. 


 

mandag 15. oktober 2012

Sprikende drømmer

Far ønsker seg ny bil. Kostbart. 
Mor ønsker seg ny lampe. Kostbart.

Det eneste jeg lurer på nå er hvem av oss som får realisert ønsket sitt først.
Om noen. 
 


lørdag 13. oktober 2012

Pssst! Jeg vet om et sted.


Hvor det ikke finnes nettilgang, hvor det bare er én butikk og én restaurant. Hvor det nesten er fritt for turister og helt fritt for strandselgere. 
På en bitteliten strand hvor du kan drømme deg bort og la livet seile sin egen sjø i sånn ca 14 dager. Her var vi i sommer. Og det kan fort vise seg å bli den beste ferien vi noensinne har hatt. 

Stedet er Cala Salions. Anbefales ikke for de som er ute etter liv og røre. 

fredag 12. oktober 2012

Fredagstanker om foreldrelivet

I ettermiddag har vi sendt jentene av gårde på bussen på besteforeldrebesøk. Og storebror avtjener verneplikta si langt nord.
Det er stille og tomt i huset. 

En vakker dag er det dette som er hverdagen for oss. Nå står vi midt oppe i noe annet. Vi følger opp så godt vi bare kan, med skole og aktiviteter. Det er kjøring hit og dit, og ettermiddagene fylles opp. Ukene og årene går unna, slik de har gjort de siste 20 åra. 

Men hvordan blir det egentlig etterpå? Tankene om et liv uten barn i huset fyller meg aller mest med vedmod akkurat nå. Men når den tid kommer, er vi sikkert klare for noe annet - og annerledes? 


Hvordan tror dere det blir uten barn i huset? God fredag ønskes alle - med eller uten barn!


August Macke: Mother and child








torsdag 11. oktober 2012

Fine høsten


Ikke min utsikt sånn til hverdags, men akkurat i dag.

tirsdag 9. oktober 2012

Klarinettspilling. Og referansesøk

Vi har fått en korpsmusikant! Nå er det ompa, ompa, tut og blæs. Vi øver en del hjemme, men det er viktig å ta pauser. I pausen benytter 8-åringen sjansen til å foreta et aldri så lite referansesøk på Google.

(PS! Bildet blir tydeligere om man klikker på det..)


mandag 8. oktober 2012

Alt jeg har gått glipp av

Ved ikke å befinne meg i bloggsfæra på ei stund. Heldigvis var det ikke for sent for meg å få med meg disse.


Jeg har jo dilla på lyslenker. Nå er plan B å kjøpe, smugle inn i heimen og late som de har vært bestandig.

søndag 7. oktober 2012

God morgen, eller?

Tidlig oppe. Blitt vekt av rautende kyr. Enten det, eller så er det en elg som står og roper på jordene her borte.


Ønsker dere en god søndag. Tar med meg bikkja på tidlig morgentur. Så blir i alle fall han fornøyd!


lørdag 6. oktober 2012

Knaggrekke til begjær

Når en knaggrekke finner sin plass og fyller sin funksjon, blir jeg glad! 

Et lite kupp fra JYSK som har blitt stæsja opp av undertegnede. Og ja, og så har jeg begynt å leke meg med Instagram. Lovlig sent, men godt.

fredag 5. oktober 2012

Høstferieaktivitet

Forslag til høstferieaktivitet om regnet bøtter ned...






Vi har hatt høstferie denne uka, med varierende vær! God ferie til alle dere som skal ha fri til uka - og god helg!