Søljepuss

Heldige meg som har en bunad! Det er et plagg som jeg setter mer og mer pris på - og som seg hør og bør har tilhørende søljer, som jeg aldri har reflektert over burde vært pusset før inntil nylig. 

Ved en nærmere titt slo det meg at de nok trengte en aldri så liten behandling, men hva gjør man? Sølvpuss er utelukket, men det eksisterer utallige andre råd. Så jeg prøvde - med et råd jeg fant flere steder på nettet - og som atskillige gullsmeder kunne stille seg bak. Resultatet ble bra, til tross for at jeg ikke våget å la søljene ligge lenge i vannbadet. Salmiakk høres skummelt ut!

Tipset jeg brukte fant jeg her - og til dette trenger du:

- varmt vann
- zalo (eller Sunlight som jeg hadde akkurat nå.)
- salmiakk
- tannbørste
- hårføner 

 Er du usikker, er det lurt å prøve med en sølje først. Nyinnkjøpt tannbørste av det minste og mykeste slaget. Her tar vi ikke unødige sjanser!

 Og ja, det ble møkkete på tannbørstehodet. Et godt tegn!

Blankere enn tidligere.

Et steg nærmere en vellykket 17. mai! Er du i rute?

Det hadde jeg glemt

Jeg hadde glemt hvor vakker hvitveisen egentlig er. Den ser litt uunseelig ut der den står, litt pjuskete på en måte. Men når den kommer inn, og i vann, ja da bretter den seg ut i all sin prakt. Jeg får lyst til å gå ut og plukke mer. 

Hvilken vårblomst er din favoritt?

Tilbakekomst

Plutselig var tida, overskuddet og lysten tilbake. Blogging er et overskuddsfenomen, men jeg har hatt lite overskudd til å gjøre noe som ikke har vært jobbrelatert det siste året. Med ny jobb har jeg bala med ting jeg ikke kan - og det tar tid, det! Det er fremdeles masse å lære - men det går seg til. 

Mia i Myra lever i beste velgående. Mer holden enn noensinne, kan onde tunger kanskje bemerke. Vi velger å tro at hun har a) grov benbygning eller b) mye gaupe i seg.

Gode, gamle Varg

Da jeg leste den nyeste Varg Veum-boka, gikk det plutselig opp for meg hvorfor jeg ikke helt har falt for filmatiseringene av den loslitte krimhelten fra Bergen. Det har ingenting å gjøre med at Trond Espen Seim er for kjekk eller ikke snakker Bergensdialekt. 

Men den litt slentrende, litt desperate og ikke minst den ironiske distansen som Varg har til samfunnet forøvrig, har blitt fullstendig borte i filmene. 

"Der hvor roser aldri dør" er den nyeste boka om Varg Veum. Og den skuffer absolutt ikke.

Har du et forhold til Varg? 

Nostalgitripp

Jeg så ei rød lampe på kveldsturen i går kveld. Svosj! så var jeg helt hensatt til en gang på 70-tallet, hvor jeg var lykkelig medeier i et Lundby dukkehus. 
Dukkehuset var stort og flott, hadde nødvendig inventar, og det beste av alt: det var lyssatt! Med blant annet ei rød lanpe. Jeg har ikke noen tall for hvor mange timers lek som blei nedlagt i dukkehuset. Men det var mange. For mine egne unger er dukkehusleken mest i digital form nå om dagen. Jeg lurer på om det gir like mange gode minner? 

Dette var det beste bildet av samme hus jeg fant på nettet. Fra Lundbykatalogen i 1976.

Orker vi å dele mer med hverandre nå?

De siste ukene har jeg testa ut bildedelingsprogrammet Instagram. Det har fått meg til å reflektere litt over sosiale medier og hvilken innvirkning de har på dagliglivet vårt. Jeg er helt sikker på at det etterhvert finnes kvalifisert forskning rundt temaet, men spørsmålet jeg stiller meg er om jeg orker å dele mer med andre nå? 

Det begynte med Facebook. Jeg var på ingen måte tidlig ute, og sannheten er at jeg kanskje var ørlitte grann redd for at "ingen" ville bli venn med meg. Nå, nesten 5 år senere, viser det seg at den redselen var ubegrunnet. Jeg har ikke kjempemange venner, men heller ikke avskrekkende få.
De første Facebook-statusene jeg posta viser med all tydelighet at jeg ikke helt hadde forstått mediets sjargong. Kanskje var det ingen andre som hadde det heller, og vi herma sikkert etter hverandre. I dag er  jeg passe privat på Facebook, og jeg bruker det i perioder ganske hyppig. Men jeg har heller ingen problemer med å være "ute" noen dager i strekk. Jeg har forsøkt å bruke Facebook i egen jobbsammenheng. Med tanke på at jeg har mange venner som bedriver det samme som meg, burde det ikke være umulig å få konstruktive tilbakemeldinge på jobbrelaterte spørsmål. Men de fleste bruker ikke Facebook slik. For mange er det nok, som for meg, en passe småkoselig kommunikasjonskanal hvor man kan gi kudos til venner og bekjente, være hyggelig ved å huske på bursdager, kikke på koselige familebilder av barna og trykke "liker". Alt det der kan vi gjøre i det virkelige liv også, men Facebook har gjort det mer effektivt, tross alt. Om enn ikke så personlig som det en god klem kan gjøre det i nåtid. 

Og så kom bloggen, Mia i Myra. Som aller mest var et resultat av at jeg deltok på et kurs og hvor en av oppgavene var å lage en blogg. Jeg sleit fælt med tema og vinkling. Hva skulle jeg skrive om som var interessant for andre, liksom? Ikke sjelden stiller jeg meg det spørsmålet fremdeles. Og bloggen har aldri blitt superduper populær, om det er et mål i seg sjøl. Det den derimot har blitt, i alle fall for meg, er en nedtegnelse over de siste 4 åra. Men jeg innrømmer mer enn gjerne at det hadde vært stas med noen flere tilbakemeldinger i ny og ne. Jeg deler - men får kanskje ikke alltid noe tilbake. Men det igjen forutsetter at jeg er flink til å legge igjen spor hos andre. Og det er jeg heller ikke så flink til (eller har tid til.) 

Twitter har jeg trykket til brystet - faglig sett. Det tok ei stund før jeg skjønte greia, men jeg innså ganske tidlig at private meldinger på Twitter på en eller annen måte ikke hører hjemme. Men jeg kan bruke Twitter til å dele informasjon, undre meg over fenomener, delta på diskusjoner, og få interessante tips om hva som skjer "der ute". Twitter krever selvdisiplin. Du kan la deg sluke av alt du ramler over, og i arbeidstida bør du kanskje unngå å være der - i all hovedsak. Men jeg deler på Twitter - og har stor glede av at andre deler med meg, 

Og nå altså Instagram - som fikk meg til å stille spørsmålet om jeg orker å dele mer med andre. Kan jeg ha noe mer å komme med nå? Skal jeg involveres ytterligere i noe som også krever mer samhandling? 

For det er slik jeg tenker: skal jeg først delta på de såkalte sosiale mediene - så vil jeg også delta. Jeg vil ikke være passiv tilskuer og ikke bidra. For hvor morsomt blir det da? 
Her er det selvfølgelig ulike oppfatninger. Noen deltar mer enn andre, noen er der, men allikevel ikke. 
Foreløpig er jeg avventende til Instagram, og kanskje trenger jeg ikke å være mer enn en tilskuer. 

Det er uansett interessant å reflektere over vår bruk av sosiale medier. Hva gjør det med fritida vår? 
Blir den bedre, annerledes, mer spennende eller er det rett og slett noe som spiser ytterligere av tida vår? 

Del gjerne dine tanker med meg om dette temaet. På hvilke arenaer engasjerer du deg? Hvorfor? Tenker du av og til at nok er nok? Har vi blitt for private i det offentlige rom? 

AAAAAAAAAAtsjo!

Og god helg. 
Sånn er ståa er i huset. 
Passer ikke - ikke i det hele tatt.