Gode, gamle Varg

Da jeg leste den nyeste Varg Veum-boka, gikk det plutselig opp for meg hvorfor jeg ikke helt har falt for filmatiseringene av den loslitte krimhelten fra Bergen. Det har ingenting å gjøre med at Trond Espen Seim er for kjekk eller ikke snakker Bergensdialekt. 

Men den litt slentrende, litt desperate og ikke minst den ironiske distansen som Varg har til samfunnet forøvrig, har blitt fullstendig borte i filmene. 

"Der hvor roser aldri dør" er den nyeste boka om Varg Veum. Og den skuffer absolutt ikke.

Har du et forhold til Varg? 

Nostalgitripp

Jeg så ei rød lampe på kveldsturen i går kveld. Svosj! så var jeg helt hensatt til en gang på 70-tallet, hvor jeg var lykkelig medeier i et Lundby dukkehus. 
Dukkehuset var stort og flott, hadde nødvendig inventar, og det beste av alt: det var lyssatt! Med blant annet ei rød lanpe. Jeg har ikke noen tall for hvor mange timers lek som blei nedlagt i dukkehuset. Men det var mange. For mine egne unger er dukkehusleken mest i digital form nå om dagen. Jeg lurer på om det gir like mange gode minner? 

Dette var det beste bildet av samme hus jeg fant på nettet. Fra Lundbykatalogen i 1976.

Orker vi å dele mer med hverandre nå?

De siste ukene har jeg testa ut bildedelingsprogrammet Instagram. Det har fått meg til å reflektere litt over sosiale medier og hvilken innvirkning de har på dagliglivet vårt. Jeg er helt sikker på at det etterhvert finnes kvalifisert forskning rundt temaet, men spørsmålet jeg stiller meg er om jeg orker å dele mer med andre nå? 

Det begynte med Facebook. Jeg var på ingen måte tidlig ute, og sannheten er at jeg kanskje var ørlitte grann redd for at "ingen" ville bli venn med meg. Nå, nesten 5 år senere, viser det seg at den redselen var ubegrunnet. Jeg har ikke kjempemange venner, men heller ikke avskrekkende få.
De første Facebook-statusene jeg posta viser med all tydelighet at jeg ikke helt hadde forstått mediets sjargong. Kanskje var det ingen andre som hadde det heller, og vi herma sikkert etter hverandre. I dag er  jeg passe privat på Facebook, og jeg bruker det i perioder ganske hyppig. Men jeg har heller ingen problemer med å være "ute" noen dager i strekk. Jeg har forsøkt å bruke Facebook i egen jobbsammenheng. Med tanke på at jeg har mange venner som bedriver det samme som meg, burde det ikke være umulig å få konstruktive tilbakemeldinge på jobbrelaterte spørsmål. Men de fleste bruker ikke Facebook slik. For mange er det nok, som for meg, en passe småkoselig kommunikasjonskanal hvor man kan gi kudos til venner og bekjente, være hyggelig ved å huske på bursdager, kikke på koselige familebilder av barna og trykke "liker". Alt det der kan vi gjøre i det virkelige liv også, men Facebook har gjort det mer effektivt, tross alt. Om enn ikke så personlig som det en god klem kan gjøre det i nåtid. 

Og så kom bloggen, Mia i Myra. Som aller mest var et resultat av at jeg deltok på et kurs og hvor en av oppgavene var å lage en blogg. Jeg sleit fælt med tema og vinkling. Hva skulle jeg skrive om som var interessant for andre, liksom? Ikke sjelden stiller jeg meg det spørsmålet fremdeles. Og bloggen har aldri blitt superduper populær, om det er et mål i seg sjøl. Det den derimot har blitt, i alle fall for meg, er en nedtegnelse over de siste 4 åra. Men jeg innrømmer mer enn gjerne at det hadde vært stas med noen flere tilbakemeldinger i ny og ne. Jeg deler - men får kanskje ikke alltid noe tilbake. Men det igjen forutsetter at jeg er flink til å legge igjen spor hos andre. Og det er jeg heller ikke så flink til (eller har tid til.) 

Twitter har jeg trykket til brystet - faglig sett. Det tok ei stund før jeg skjønte greia, men jeg innså ganske tidlig at private meldinger på Twitter på en eller annen måte ikke hører hjemme. Men jeg kan bruke Twitter til å dele informasjon, undre meg over fenomener, delta på diskusjoner, og få interessante tips om hva som skjer "der ute". Twitter krever selvdisiplin. Du kan la deg sluke av alt du ramler over, og i arbeidstida bør du kanskje unngå å være der - i all hovedsak. Men jeg deler på Twitter - og har stor glede av at andre deler med meg, 

Og nå altså Instagram - som fikk meg til å stille spørsmålet om jeg orker å dele mer med andre. Kan jeg ha noe mer å komme med nå? Skal jeg involveres ytterligere i noe som også krever mer samhandling? 

For det er slik jeg tenker: skal jeg først delta på de såkalte sosiale mediene - så vil jeg også delta. Jeg vil ikke være passiv tilskuer og ikke bidra. For hvor morsomt blir det da? 
Her er det selvfølgelig ulike oppfatninger. Noen deltar mer enn andre, noen er der, men allikevel ikke. 
Foreløpig er jeg avventende til Instagram, og kanskje trenger jeg ikke å være mer enn en tilskuer. 

Det er uansett interessant å reflektere over vår bruk av sosiale medier. Hva gjør det med fritida vår? 
Blir den bedre, annerledes, mer spennende eller er det rett og slett noe som spiser ytterligere av tida vår? 

Del gjerne dine tanker med meg om dette temaet. På hvilke arenaer engasjerer du deg? Hvorfor? Tenker du av og til at nok er nok? Har vi blitt for private i det offentlige rom? 

AAAAAAAAAAtsjo!

Og god helg. 
Sånn er ståa er i huset. 
Passer ikke - ikke i det hele tatt.

Urk. Er det nå det skjer?

Urk. 

Er det akkurat nå jeg begynner å bli en litt sånn snurpete dame med flere og flere rynker rundt trutmunnen som oftere og oftere knipes sammen i ren misbilligelse?

Urk.

Er det nå jeg starter med å bli det jeg lovte meg sjøl at jeg aldri, aldri skulle bli? En litt sånn snurpete dame med flere og flere rynker rundt trutmunnen som oftere og oftere knipes sammen i ren misbilligelse?

Urk. 

Er det nå jeg må skjerpe meg kraftig slik at jeg ikke blir En litt sånn snurpete dame med flere og flere rynker rundt trutmunnen som oftere og oftere knipes sammen i ren misbilligelse? 

Sorry Diana, men ved synet av det siste coveret ditt blir jeg litt sånn snurpete dame med flere og flere rynker rundt trutmunnen som kniper munnen sammen i ren misbilligelse.

Jeg skjønner jo at det er tenkt tidsepoke og miljø i sammenheng med musikk her, men man kunne kanskje valgt et litt annet uttrykk?

Hva mener dere? Er jeg en sånn litt snurpete dame akkurat nå?

En forfatter i drift

Mark Haddon er for mange kjent som forfatteren som skrev "Den merkelige hendelsen med hunden den natten." Historia om 15 år gamle Christopher med diagnosen Asbergers syndrom berørte mange - også meg.
Så kom "Noe til besvær" - et familiedrama om en skakkjørt familie. I høst kom "Det røde huset" på norsk, og den har jeg lest. 

Det som slår meg aller mest med Mark Haddon er at han er alt annet enn forutsigbar i sin måte å formidle ei historie på. Du vet med andre ord aldri helt hva du kan forvente. "Det røde huset" er også ei historie om en familie med sine problemer - i samspill med hverandre, men også hver for seg. Det er et rikt persongalleri som tegnes opp, og karakterene har mer dybde enn det man ved første øyekast kan få inntrykk av. 

To søsken - ei uke på landet sammen med sine respektive familiemedlemmer - i samme hus. Kan det gå bra?
"Det røde huset" byr på mye drama - og det meste skjer mellom linjene - som i livet ellers. Det er ingen lettlest bok, dette her. Det tok for eksempel ei lita stund før jeg skjønte at dialogene står i kursiv. Av og til kan det være vanskelig å holde tråden i fortellingen som veksler mellom fortid, nåtid og framtid. Men lesverdig? Absolutt. Sett av litt tid og ta det med ro når du leser. Til gjengjeld sitter du igjen med ei historie hvor ingenting er gitt og hvor det ikke finnes noen entydige konklusjoner. Det kan jeg like. 

 

Sprikende drømmer

Far ønsker seg ny bil. Kostbart. 
Mor ønsker seg ny lampe. Kostbart.

Det eneste jeg lurer på nå er hvem av oss som får realisert ønsket sitt først.
Om noen. 
 

Pssst! Jeg vet om et sted.

Hvor det ikke finnes nettilgang, hvor det bare er én butikk og én restaurant. Hvor det nesten er fritt for turister og helt fritt for strandselgere. 
På en bitteliten strand hvor du kan drømme deg bort og la livet seile sin egen sjø i sånn ca 14 dager. Her var vi i sommer. Og det kan fort vise seg å bli den beste ferien vi noensinne har hatt. 

Stedet er Cala Salions. Anbefales ikke for de som er ute etter liv og røre. 

Fredagstanker om foreldrelivet

I ettermiddag har vi sendt jentene av gårde på bussen på besteforeldrebesøk. Og storebror avtjener verneplikta si langt nord.
Det er stille og tomt i huset. 

En vakker dag er det dette som er hverdagen for oss. Nå står vi midt oppe i noe annet. Vi følger opp så godt vi bare kan, med skole og aktiviteter. Det er kjøring hit og dit, og ettermiddagene fylles opp. Ukene og årene går unna, slik de har gjort de siste 20 åra. 

Men hvordan blir det egentlig etterpå? Tankene om et liv uten barn i huset fyller meg aller mest med vedmod akkurat nå. Men når den tid kommer, er vi sikkert klare for noe annet - og annerledes? 


Hvordan tror dere det blir uten barn i huset? God fredag ønskes alle - med eller uten barn!

August Macke: Mother and child

Fine høsten

Ikke min utsikt sånn til hverdags, men akkurat i dag.

Klarinettspilling. Og referansesøk

Vi har fått en korpsmusikant! Nå er det ompa, ompa, tut og blæs. Vi øver en del hjemme, men det er viktig å ta pauser. I pausen benytter 8-åringen sjansen til å foreta et aldri så lite referansesøk på Google.

(PS! Bildet blir tydeligere om man klikker på det..)

Alt jeg har gått glipp av

Ved ikke å befinne meg i bloggsfæra på ei stund. Heldigvis var det ikke for sent for meg å få med meg disse.

Jeg har jo dilla på lyslenker. Nå er plan B å kjøpe, smugle inn i heimen og late som de har vært bestandig.

God morgen, eller?

Tidlig oppe. Blitt vekt av rautende kyr. Enten det, eller så er det en elg som står og roper på jordene her borte.

Ønsker dere en god søndag. Tar med meg bikkja på tidlig morgentur. Så blir i alle fall han fornøyd!

Knaggrekke til begjær

Når en knaggrekke finner sin plass og fyller sin funksjon, blir jeg glad! 

Et lite kupp fra JYSK som har blitt stæsja opp av undertegnede. Og ja, og så har jeg begynt å leke meg med Instagram. Lovlig sent, men godt.

Høstferieaktivitet

Forslag til høstferieaktivitet om regnet bøtter ned...

Vi har hatt høstferie denne uka, med varierende vær! God ferie til alle dere som skal ha fri til uka - og god helg!

Jeg blåser i at du velger Botox, men må du rope så høyt om det i media?

Den siste tida har dagspressen og sladderpressen vært opptatt av kjendiskvinners bruk av Botox. Noen har brukt det, og noen sier det er sannsynlig at de en gang i framtida kommer til å fylle på ei sprøyte eller to. 
Det er helt greit for meg. 

Det som er mindre greit, er at vi har to døtre som skal vokse opp i denne hverdagen. En hverdag som jo, enten vi liker det eller ikke, blir mer og mer skjønnhetsfiksert. Og rynker er ikke pent, har vi skjønt. 

Som mamma til to jenter kjenner jeg litt på dette. Hvordan skal de tro på at de er bra nok en dag der ute i framtida, når "alle" de andre velger å hjelpe naturen litt på vei? 

Kjendisdamene hylles for sin åpenhet. Jeg syns de bør tenke mer på hva slags rollemodeller de egentlig framstår som når de svarer på Botoxspørsmålet. 

Noen vil sikkert mene at jeg er sur, rynkete og passe misunnelig på de pene damene. Men jeg er ikke det. Jeg vil bare at de skal tenke seg om når journalisten spør neste gang. 

Hva mener du? Om Botox og damer, og rollemodeller og sånn?

Klage

Det har kommet klage på redaktøren. Redaktøren beklager og tar det til etteretning.

Siden sist har redaktøren

- vært på jobb

- vært på ferie

- vært på jobb

- vært i hagen

- vært på ferie

- vært i sommeren
- vært tilstede. 

Bare ikke her inne. 

Du, da? Hvor har du vært?

Pause

Noen ganger må du bare erkjenne at døgnet ikke har nok timer. 
Derfor erklærer jeg herved at jeg har bloggpause. 
Jeg har lurt på om jeg kanskje burde legge ned årene for godt. 
Men jeg er altfor glad i bloggen min (og dere!) til det. 

Men akkurat nå byr livet på en kabal som ikke ser ut til å tillate timer foran skjermen, med mindre det er relatert til verv eller jobb. 

Sånn er det. 

Jeg håper uansett at dere har en flott mai-måned! 
Husk å nyte våren. Tida flyr, og snart er det allerede sommer. 
Det går alt for fort, synes jeg! 

 

Dagens kupp!

 

En kjapp tur innom Fretex i ettermiddag gav meg følgende fangst! Helt ubrukt, til den nette sum av førtini kroner. Jeg har ønska meg denne boka lenge!

Ny jobb

Å søke ny jobb er ingen frøkensport! Det krever mye tankevirksomhet, du skal veie for og mot, være godt forberedt og beredt på å takle ikke bare ett, men kanskje to intervjuer. Denne våren har jeg, som noen vet, og andre kanskje har skjønt, søkt ny jobb! Og fått den! Jeg er kjempeglad! 

Jeg har søkt ny jobb internt. Noen vil kanskje hevde at det da er enklere å nå fram. Jeg tror ikke det.  Snarere tvert imot: du er mer synlig og kanskje også utsatt for et mer kritisk blikk. Det er helt greit og slik det må være. Ingen vil beskyldes for å ansette noen på feil premisser. 

Den nye jobben blir utfordrende på flere plan. Jeg regner med en bratt læringskurve. Samtidig må jeg få tid til å forme jobben etter meg - og mine kvalifikasjoner. Jeg må omstille meg - og tenke annerledes. Samtidig er jeg - kanskje for første gang - ikke så veldig redd for å ikke klare det. Alt går. 
Og du blir noen erfaringer rikere for hver smell du går på. Dessuten går det an å stille de dumme spørsmåla. Hvis du ikke gjør det, får du heller ingen svar. 

Kjøkkenkunst som (nesten) ingen andre har

Det var den kunstneriske utformingen av tomme vegger på kjøkkenet. Jeg fant aldri noe som sa "kjøp meg", "bruk meg", "heng meg opp"! 
Og veggene har forblitt sørgelig tomme. 

Helt til nå. 

Tada! 

Slik gjør du: 

1. Les (nok) et interiørblad og få en idé. 
2. Kjøp lerret og passende stoff. 
3. Lån stiftemaskin fra god nabo. 
4. Stryk stoffet og tilpass til lerret. 
5. Hent nevenyttig og tålmodig mann til å stifte på stoff. 


Og vips- så henger det! 


Ps! Skal innrømme at idéen jeg så i interiørbladet var hakket finere. Den dama hadde nemlig brukt et stoff fra Marimekko. Men siden det stoffet er relativt dyrt i bruk, falt valget på en noe rimeligere løsning (stoff) fra Ikea. Det er greit å se om man trives med idéen.


 

Den rareste våren

Tida siden jul har vært kjempesnål. Det har vært mange tanker i hodet. Fint da, at man har hund, og kan sortere tankene i løpet av kveldsturen. 
Nå er det påskeferie. Ballene i lufta skal tas ned, og jeg skal lande bittelitt. 
Det har ikke vært mye rom for bloggsfæren. Det er jeg lei meg for, men det handler om prioriteringer her, som ellers i livet. 
Jeg ønsker dere en riktig god påskeferie, og satser på å returnere sterkere etter påske. 

 
 

Takk skal du fanden meg ha, Aslak!

I ganske mange år nå har vi følt på nettopp dette: 

vi jobber i en institusjon som (hvisdenikkeskyndersegnoeinnmarimedåhengemedpåutviklingen) kommer til å dø

OG i tillegg

er vi som jobber der grå, kjedelige og uinteressante. 

Det var bra at du kom, Aslak, og sa det som vi trengte akkurat da. 

Bibliotekene går så det suser! 

Bønder i byen (det er oss!)

Det går ikke an å bo i Myra uten å nevne dette: i morgen blir vi kjendiser! Titt etter reklamefilmen "Bønder i byen" fra og med mandag, og du får et lite innblikk i hvordan det er i Myra. Jeg registrerer at reklamebyrået Try har tatt seg visse friheter med plassering av noen høyblokker og en solnedgang som plasseringsmessig er litt feil. Men det fine jordet og ikke minst treet er høyst reelt. Jeg ser på det fra vinduet hver eneste dag.

Rød pil (1) er hvor vi bor. Rød pil (2) og (3) er høyblokker som er ukjente for meg.

Vil du ha en sniktitt før reklamen for Felleskjøpet ruller ut i de norske heim, går det an å se filmen her.

Biologiske begreper

Ute på tur i ettermiddag: 

- mamma, mamma, Tress har Pi... !
- Eh, øh, hva sa du? 
- Tress har Pi..!
- Men vet du hva Pi..er? 
- Ja, Tress har tiss!
- Hvem har lært deg det andre ordet da? 
- Det har pappa gjort. 

Pappa! Medfører dette riktighet? 

Jepp. Hundelivet har satt sitt preg på hverdagen her i huset. Tydeligvis også i klesveien. Setterlookalike. Der har dere meg. 

Mulige årsaker til at jeg ikke blogger

Avbildet PC skjerm klokka 22:15. De gule lappene har muligens noe med saken å gjøre. 

In the army now

Jeg har ikke fortalt dere at min førstefødte har trukket i Kongens klær. Men det har han, altså. Av egen fri vilje. Og dratt til Skjold.
Det er en stund siden nå. Vi har ikke sett snurten av poden siden begynnelsen av januar. Det er en rar følelse når fugleungen forlater redet. Melankolien renner i strie strømmer. Men så blir jeg også ganske stolt. Når han ringer hjem og forteller om tøffe tak, helvetsuke og springmarsjer. Om våpen og hårklipp. Og oppreing av senger. (Gutten har aldri snakka så mye på telefonen noen gang.) Og fremdeles er optimistisk. Jeg tror og håper at han trives. Neste helg kommer han på snarvisitt. Vi gleder oss. Like mye som vi gruer oss til han må reise igjen. 

Jeg liker forøvrig Forsvarets "valgspråk". For alt vi har. Og alt vi er. Det ligger mye bak de orda, når du tenker etter.  

Dagens klareste

Mamma i rapportskrivemodus forsøker å avslutte på elegant vis om viktigheten av god kommunikasjon mellom partene: 

...I bunnen av alt godt samarbeid ligger evnen til en åpen og god kommunikasjon...


da følgende sms tikker inn fra datter (11) 


Jeg krever en ny slalomjakke, min er helt herpa

Her er det ikke rom for forhandlinger, nei. Åpen kommunikasjon er det definitivt. 

Vårsjuk

Jeg er vårsjuk! Sjøl om det er vinterferie. 
I dag har jeg gjort nytte for meg utendørs. Det er utrolig hvor mye rask&ræl som samler seg opp ute gjennom en hel vinter. Foreløpig er det for tidlig for blomster ute. Da er det godt å finne trøst i planter som bebuder om en vår.. snart. 

En nyinnkjøpt plante jeg ikke helt vet hva er?(Blomstene er mer lilla enn blå som på bildet her.)

Og påskeliljer

Daredevil

Denne uka har jeg gjort tre ting jeg ikke visste at jeg turte:

1) takka ja til et nytt verv
2) snakka med Mustafa Can
3) skrevet om meg sjøl i positive vendinger


Uansett hvordan alt dette ender, fikk jeg veldig lyst på dette bildet til Bjørg
Bjørg Thorhallsdottir. Jeg tenker at det gir meg mye positiv energi, og at det minner meg om at jeg kan - hvis jeg tør! 

Ha en fin, fin helg, folkens!



 

Starstrucked

Det er vel lov å bli litt starstrucked når man plutselig en helt vanlig onsdag befinner seg midt i en (halvtimes) telefonsamtale med en forfatter fra Stockholm? Og i tillegg har klart å booke han inn til en times foredrag sånn i slutten av mai? Ganske mange ganger tenker jeg at jeg har verdens beste jobb.

Denne mannen har et viktig budskap. Han forteller om en motsetningsfylt hverdag som innvandrer i et fremmed land, og om hvordan dørene lukkes når du ikke behersker hverken språk eller kultur. En dannelsesreise som tar fatt. Og om bibliotekenes betydning for denne reisen. I mai kommer han for å fortelle sin historie på nytt. Jeg er så glad for at han takket ja!

Freske fraspark i feminismens tegn

Hoi, hoi! Marie, 16 år, sier det som det er i dagens SiD i Aftenposten. Du kan lese innlegget hennes her.
Et velfundert innlegg, vil jeg mene. Jenter vil ha gutter som kan noe, og hvis kvalifikasjoner strekker seg lenger enn å spille WOW. 

Som guttemamma kjenner jeg litt ekstra på den der. Har vi vært flinke nok til å følge opp? Til sjuende og sist handler det om læring og ikke minst viljen til å lære.  Ta ansvar. 

Da er kjønnsforskjellene av mindre betydning.

Dalende interesse

- I morgen er det valentinsdagen, mamma. 
- Ja, det er det. 
- Hva skal man gjøre da? 
- (tenkepause)
- Jeg gidder ikke å kysse noen. 
- Nei, det trenger du ikke. 
- Jeg gidder ikke å date noen heller. 
- Du trenger ikke det heller. 
- Men hva gjør man da? 
- Nja, du kan fortelle noen at du er glad i personen, og kanskje gi en gave?
- Blir det fest? 
- Nei, vi skal ikke ha fest. 
- Da gidder jeg ikke å bli med. 

De mest filosofiske samtalene har vi ofte i bilen på vei hjem fra skolen. 
En sjuårings betraktninger er verdt å høre på.


Forøvrig har vi ingen romantiske planer her i huset. 
Har dere? 





 

Menn er fra mars, kvinner er fra Venus

Mens John Gray, ja han tror jeg er fra månen. 
Flere enn meg som fikk med seg denne litt merkelige opptredenen på Skavlan i går kveld? 

Hva tenker dere? Er det greit at mannen setter seg ned i sofaen etter endt arbeidsdag og overlater husarbeidet til sin kvinne fordi han er så sliten? 


Ps. Vil bemerke at jeg ikke har lest boka til John Gray. Bildet er sikkert noe mer nyansert enn det som kom fram på fjernsynet i går. Håper jeg. 

God onsdag kveld!

Etter en hektisk dag er det godt å være i hus. I mangel på andre idéer deler jeg disse fantastiske bildene. 

 Fotografier: Laurent Laveder

Jeg leter fortsatt etter noe som kan henge på veggene på kjøkkenet. Disse bildene likte jeg kjempegodt, men de passer vel kanskje best på et soverom? 

Har du noen tips til oss? 

Vi som aldri sa hore

Denne boka har jeg hatt lyst til å lese lenge! Og endelig fikk jeg tid. Etter anbefaling fra blant annet Mammadamen som skrev om boka her.
Ronnie Sandahl debuterte med denne boka i 2007 og fikk mye fortjent og positiv oppmerksomhet. En oppvekstroman? Absolutt. Et realistisk bilde av ungdomstida? Jeg er redd for det. Et hverdagsdrama fra en hvilken som helst småby, det kunne vært her, men senteret i fortellingen er den lille byen Falköping hvor fredagens vorspiel kaster oss tilbake i tid og sted.
Tre kompiser, Hannes, Frippe og Kristian - og ei dame, Wilma. Klart det blir trøbbel. Liv som ikke helt tar form. Er dette alt? Er dette livet? 


Boka gir en stemme til den nye kjønnsrolledebatten - og til mennene. Myk eller tøff? Snill eller macho? Jeg tenker at det sikkert ikke er lett å vokse opp som ung mann i dag.  Ronnie Sandahl beskriver denne problematikken med stilsikker penn. Les! 


Et intervju med forfatteren finner du her.

 



 

Fjortis versus førr

Jeg er jo, som dere kanskje veit, uendelig fornøyd med mitt Spotify (premium) abonnement. (Jeg overlater diskusjonen om rettighetsavtaler og utbetalinger mellom artist - plateselskap - og Spotify til andre) 

Som dere kanskje har fått med dere har Spotify oppgradert noe voldsomt i det siste- i alle fall med et mer fancy brukergrensesnitt. Jeg har hele tida vært kobla opp mot Facebook og kan derfor se hva vennene mine hører på, så sant de også er kobla opp mot FB og har publisert noen spillelister.

Men så kom det enda en kobling mot FB - plutselig kunne jeg se hva mine FB-venner hørte på via en kontant strøm på FB. Dere har sikkert sett det, alle sammen. Et lite tips om du ikke syns det er fullt så greit at alle ser hva du hører hele tida kan være å sette innstillingen på private session - valget finner du øverst til høyre når du har logga deg på. 


Men tilbake til den oppgraderte og mer fancy versjonen av Spotify. For hva møter meg i åpningsbildet, annet enn Top tracks among friends? 


Og det er her jeg begynner å undre meg litt. Musikksmaken til mine venner må sies å være ganske .. moderne, tenker jeg. 
Rihanna, Flo Rida, LMFAO.


Hoi, hoi! Her er det ikke mye førtiårsmusikk. Snarere fjortismusikk! 
Men med Plumbo på henholdsvis 6. og 7.plass blir jo bildet tross alt noe mer nyansert. Eller?




Her er det jeg hører på om dagen. Det er muligens litt fjortis det og.

Hva med deg? Hører du på fjortismusikk eller førtiårsmusikk eller litt av begge deler? Har du noen spillelister du har lyst til å dele med oss andre?

Vårt liv med hund

Nå har vi vært hundeeiere i 14 dager allerede! Det har vært en lang prosess i forkant, og innvendingene har vært mange. Både hos oss og hos andre.

• Tenk så bundet dere blir! (har i mange tilfeller følt at det innebærer mer jobb med hund enn med barn.) 
• Kan den være alene så mange timer om dagen? 
• Har vi tid til dette?   
• Tenk om katt og hund = ingen spesielt god kombinasjon. 

Så det var klart vi var spente. Vi har overtatt en hund, og den er 5 år gammel. Allerede der slapp vi en del arbeid. Til gjengjeld har vi fått en hund som krever sin morsjon. Vi snakker om timeslange kveldsturer. Vi hadde nok ikke valgt denne typen om vi skulle ha kjøpt en hund, men akkurat nå passet det slik.


Men det går så bra! Fordi: 

• Han er mye finere enn det vi trodde han skulle være.
• Han er grei, kosete og i det hele tatt en perfekt familiehund. (Ikke lunefull eller utrygg.)
• Han er så lett å gjøre glad!
• Hund og katt har funnet en balanse i forholdet og har ikke flydd på hverandre.
• Det meste handler om rutiner. Vi klarer fint å presse inn 10 minutter ekstra på morgenen og når vi kommer hjem. Minst.
• Den timelange turen på kvelden er rene terapien. Det eneste du tenker på er at hunden gjør det den skal, at vi finner balansen mellom lystig gange og lettdressert gange, at vi møter andre hunder på en grei måte. Samt at vi får morsjon som vi slett ikke har vondt av. Herlig! 

Det er mulig at forelskelsens lys er ganske rosarødt fremdeles. 
Det kommer sikkert dager der den kveldsturen ikke er så forlokkende. 
Men vi velger å tro at det er unntaket. Ikke regelen.

Vintermote på 80-tallet

Da vi gjorde et tappert forsøk på å få på nok klær i dag morges, begynte jeg å tenke på hva vi egentlig hadde på oss sånn midt på vinteren på 80-tallet. Det var jo som kjent kaldt da også. 

Først slo det meg at vi sikkert hadde på oss minst mulig. 
Lue og strømpebukse var helt uaktuelt. Jeg husker ikke at vi hadde på oss noe spesielt på henda heller.

Men da vinteren var som kaldest hadde vi i alle fall: 

 

ISBA sko. Med rød gummistrikk. 

 

Bleka 501 hørte med. De kunne gjerne være hølete. 

Og så hadde vi hjemmestrikka gensere. Gjerne i rosa mohair. 

Hva husker du best fra vintermoten på 80-tallet?

Sånn er det

En soleklar anbefaling

Det er lenge siden siste bokanbefaling fra denne kanten, men her kommer til gjengjeld en bok du ikke kan gå glipp av. Den typen bok som kryper under huden på deg og blir der. Helga Flatlands bok, "Bli hvis du kan. Reis hvis du må". Tarjei. Trygve. Kristian. Tre barndomskamerater bestemmer seg for å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan. Ingen av dem kommer tilbake. Hvordan påvirker det de etterlatte og med dem også et helt lokalsamfunn? Boka gir også stemme til dem som står nær. En mor, en nabo. En bok om å vokse opp - og om å bryte ut av det trygge. 

Det finnes nok av anfalinger av denne boka. Og nå min. For dette er sterk lesing, på godt og på vondt. Helga Flatland vant blant annet Ungdommens kritikerpris i 2011 for denne boka .

Og nå foreligger oppfølgeren "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake".
 
 

Om jeg kunne

Hadde svaret blitt ja på en slik vakker forespørsel. Nærmeste "zoo" er vel i Kristiansand. Det blir litt langt på en lørdag. Vi tar en tur i dyrebutikken i stedet. Kanskje vi finner noe hundegreier vi bare må ha. 

Nok januar nå

Det er ingen overraskelse at januar måned kan synes lang. 
Ekstra lang for noen, inkludert meg i år. 

Det føles ut som en evighet siden jul. Vi har jobba lenge. 
Det er litt kaldt. Og det snør - igjen. 
Det er fremdeles ganske mørkt i begynnelsen og enden av dagen.
Det er litt tomt med penger på konto. 
Og hodet er litt tungt. Nesa er tett. 

Det er rett og slett nok januar nå. 




Foto:  bosela from morguefile.com  


Heldigvis er det helg. Håper den blir god for dere alle. ♥

Å lage et kjøkken

Jeg lovte vel en gang et innlegg om det nye kjøkkenet. Og tenkte jeg skulle skrive litt om våre erfaringer i tillegg. I tilfelle noen andre skal pusse opp kjøkkenet sitt og ramler innom her. 

• Å lage et kjøkken tar først og fremst tid. Og en god del penger om du river alt ned. I budsjettet ditt bør det være godt slingringsmonn dersom du først skal gå i gang. For det er innmari kjipt å stå der sånn nesten ferdig og ikke ha mer penger igjen. Vi hadde kalkulert helt feil i forhold til elektriker. Heldigvis har vi en grei bank. Så det ordna seg. 
• Det betyr ikke at vi har valgt det dyreste eller mest eksklusive. Og det kan godt være du må  justere forventningene underveis. Det måtte vi.
• Om du ikke har spesielt god greie på hvordan kjøkkeninnredningen skal plasseres i rommet, anbefaler vi å få tegnet kjøkkenet hos en kjøkkenleverandør. Vi fikk best hjelp hos Kvik og følte oss trygge på vi fikk et komplett kjøkken til den prisen som var oppgitt. Og til forskjell fra tidligere kjøkken vi har satt opp, merker vi en klar forskjell både med henhold til arbeidsflyt og ergonomi.

Et typisk eksempel på prioritering. Vi hadde veldig lyst på nye stoler, men endte opp med å kjøpe nytt trekk til de gamle stolene våre. Det fungerer fint med hvitt trekk! Bare å slenge i vasken om uhellet skulle være ute. 

Enda et eksempel på priotering. Fru Flottesen forelska seg i fliser til 5000,- pr. kvadratmeter. Og fordi jeg ikke fikk akkurat de flistene ut av hodet (men syns det var galskap å bruke så mye penger på det) endte jeg opp med en endeløs jakt etter noe som kunne være like bra. Til slutt (vi snakker uker på fliseleting) endte vi opp med å bestille fliser fra katalogen til Höganäs som vi ikke engang hadde sett i virkeligheten. Heldigvis ble vi fornøyde. Fargen er flaskegrønn.

Barkrakkløsning på enden. For å bryte litt opp valgte vi benk av eik her, mens resten av kjøkkenbenken er i laminat. Vi er altfor late til å vedlikeholde benkeplater i heltre.
Snokete unge i bakgrunnen. Et helt vanlig syn her i huset. 

Lampe fra Herstdal. Hadde egentlig bestemt oss for Fly fra Kartell, men den var så innmari ... stor.

 Overskap på den ene veggen..Kjøkkeninnredning Mano fra Kvik

Og skuffeløsning på den andre sida.
(Vi mangler et bilde eller noe på veggen. ) Fargen er varm lin. Som så mange andre i disse dager føler vi at vi har levd med hvite vegger all over i en del år nå. På tide å prøve noe nytt!

TV på kjøkkenet! Fordi kjøkkenet hos oss mest fungerer som vårt daglige oppholdsrom og at vi unntaksvis befinner oss i stua en etasje opp. Men TV`en var egentlig ikke poenget her. Vi lette etter en sjenk som ikke var mer en maks 30 cm dyp. Det fant vi ikke, men vi fant overskap fra Ikea som vi hengte opp, og deretter fikk vi skjært til ei plate i eik. Det ble en billig, men veldig praktisk løsning. Og i sjenken fikk vi gjemt bort både GET-boks og diverse ledninger som nødvendigvis følger med en tv.

Konklusjon: Veldig fornøyde. En del blakkere.