Travelt

Snart påske.

Et aldri så lite livstegn. 
Det er travle dager. Jeg jobber, skriver og jobber. Lager dokumenter og presentasjoner. Arrangerer. Er i møter. Organiserer hjemmefronten.Jeg visste at denne tida før påske kom til å bli hektisk. Så jeg klager ikke.
Jeg håper at alle og hver eneste en av dere har det bra. 
Og lover å komme sterkere tilbake. 

Stiiilig

Mia i Myra har fått ikke mindre enn samme utmerkelse fra to andre den siste uka. Først ute var Benedicte fra Skolelyst, og jammen meg kom Silje etter. Tusen takk, damer! Det er alltid hyggelig å bli lagt merke til i en stor, stor bloggverden. Den som har lest blogger en stund, veit at det følger med en utfordring i kjølvannet av en slik utmerkelse, denne gangen er det 8 ting som skal deles med resten av verden. Lignende spørsmål har blitt besvart tidligere, men vi kan alltids hoste opp noe mer, vel? 

Åtte: jeg har store planer på gang. Det har vært en lang prosess, men dersom veien går dit jeg vil, kan det være at 2011 medfører endringer for undertegnede og familien. 
Sju: Disse planene medfører ikke flytting eller flere barn. Bare så det er sagt. 
Seks: Jeg er elendig på å bake kaker. Rullekake, bløtkake og boller er unntaket. 
Fem: Jeg har akkurat sett på skatteoppgjøret for 2010. (Har du?) 
Fire: Jeg trives ikke når folk bare er opptatt av sitt og ikke ser at hjelp kan behøves på andre kanter. Mitt forsett for 2011 er å bare gjøre det, ikke irritere seg over at andre ikke gjør det. For det fører ikke fram allikevel.Og (I might add) jeg skal ikke innta martyrrollen. For den liker jeg også dårlig.
Tre: Jeg har bursdag på selveste nasjonaldagen. 
To: Jeg liker musikk, hører mye musikk, og blir lettere frustrert på fester der det bare skal spilles musikk fra 80- og til nød- 90-tallet.  Jeg hopper opp og ned på de konsertene jeg får gå på og er en villig groupie, musikalsk sett.
En: Ungene mine har fornavn som starter på M - I - A i kronologisk rekkefølge. Den smarte leser vil nå ha oppdaget hvorfor katten heter M-I-A. Og herav bloggens navn. 


Er det noen som ikke har fått denne utmerkelsen til nå? 
Jeg prøver meg med selveste Pia, ei fin bydame, Marie i Fattighuset, Wanda, og Bustenellik.

En venn i nødens stund og motto for uka

Denne ble sendt til meg på epost fra en venn i dag. Etter en litt treig start, var det nettopp denne beskjeden som gjorde dagen flott!  Tar med meg denne resten av uka, jeg.

Er du flink til å sende små oppmuntringer på epost?

Månelyst

Bare 356 577 kilometer unna jorda og nærmere enn det den har vært på 19 år. Så du den flotte månen i går kveld?

Har den kommet nå?

Jeg leser boka Lykkeprosjektet. Den er så amerikansk som bare det, men stadig tar jeg meg i å tenke at her er det mye å ta tak i. Hjelp! Allerede nå har jeg adoptert noen av Gretchens tanker inn i hverdagen min. At jeg i det hele tatt leser denne boka , får meg til å undre på om den derre førtiårskrisa faktisk sniker seg innpå allikevel..

Mer om boka senere - du kan lese omtale her så lenge. 

Kunne du tenkt deg å lese en selvutviklingsbok?

Hipp bibliotekar møter publiken

I rollene: tween (mellom 11 og 13 år) og hipp bibliotekar (alder nærmere 40 år)
Scene: en rolig ettermiddag på bibliotekbussen. 

Tween: har du filmen "Remember me"? 
Hipp bibliotekar: ja - vent litt, så skal jeg sjekke.

Taste - taste - treff

Hipp bibliotekar: her er den, ja.
Du må nok stå på venteliste, men jeg tror du får den om ca 4 uker. 
Tween: supert! Du skjønner, jeg er såå forelska i han som spiller hovedrollen. 

Scrolle - scrolle - lese katalogpost.
I rollene: Pierce Brosnan og Robert Pattinson.
Står det i katalogposten. 

Hipp bibliotekar: å jaaa, jeg liker også Pierce Brosnan! 
Han er en skikkelig smukkas. 
Tween: ?? 
Hipp bibliotekar: (to sekunder for sent, desverre, rødme, rødme) Øøh...
du mente Robert Pattinson? 
Tween: Jepp. Han er bare sååå kjekk. Gleder meg til neste gang dere kommer!

Robert Pattinsom og Pierce Brosnan. To kjekkaser for hver sine aldre.
Fra filmen "Remember me".

Konklusjon:
Den hippe bibliotekaren skal fremdeles kommunisere med sine unge lånere, men må, må, må prente inn i hodet sitt at referanserammene ikke bestandig er de samme.

Et liv i Lykkeland?

Hvordan bruker vi Facebook? Hva ønsker vi å kommunisere ut til familie, venner og bekjente via statusoppdateringer og bilder vi legger ut på Facebook? Aftenposten hadde en artikkel om temaet den siste uka, likeledes Foreldre & Barn 02 2011. Begge artiklene er interessante og konkluderer stort sett med det samme: Facebook har blitt et sosialt medium hvor vi forteller hverandre om hvor bra det går, så spreke vi er, hvor god mat vi spiser og så flotte barna våre er. Fasadebygging, med andre ord. 

Jeg syns begge artiklene har gode poenger. Noen ganger er det påfallende hvor mye lykke det er i den norske heimen, blant venner og bekjente. Andre ganger tar jeg meg i å skryte helt for egen maskin. Men forteller aldri om en skikkelig dårlig dag, med mindre jeg tar på meg den sjølironiske maska.  

Samtidig tenker jeg at Facebook heller ikke er en arena hvor jeg velger å klage på sjefen, sutre over den umulige ektemannen, (ikke det at han er det) fortelle om at nå har jeg det helt bånn i bøtta. Dette er personlig, og noe jeg godt kan fortelle til venner og familie. Men ikke på nettet. 

For å være helt ærlig syns jeg det egentlig er ganske koselig å holde meg oppdatert på venners gjøren og laden. At Siri er på babysvømming, at Jens har fått sin første tann, at Ola spiser tapas og at Per og Kari skal på skitur. 
Men alt med måte. Også på Facebook. Det er ikke interessant å lese at Sissel har trent fem ganger denne uka og finner det nødvendig å spre det glade budskap fem ganger på rad. 


Jeg er aller mest begeistret for gode koblinger. Når det lenkes til en interessant artikkel eller en musikkvideo. Og Facebook er super å bruke dersom du lurer på noe. Den som roper i Facebookskogen, får som regel svar. 


Hva syns du? Er det for mye lykke på Facebook? Hva slags statuser deler du med andre? 


(Ps. Ethvert navn i dette innlegget er fiktive navn og kan på ingen som helst måte knyttes til mine venner på Facebook) 

Lykke er jo også en subjektiv opplevelse. En real fest kan for eksempel vekke begeistring hos mange.

5 fiskeoppskrifter som funker

Jeg har visst lovet meg bort, det vil si lovet dere inspirasjon i form av fiskeoppskrifter som funker. I hverdagen, eller i helga, alt ettersom hva som måtte passe. Det er vel Trine som har inspirert meg mest det siste halvåret, mange av oppskriftene kommer fra Trines blogg, som dere sikkert kjenner fra før. Hvis ikke, er det på høy tid at dere stifter bekjentskap med denne fabelaktige bloggen. 

Så er her 5 favoritter: 

1. Torsk med chorizo og bønnesalat
2. Torskegryte med sitron og pinjekjerner
3. Laks i wok
4. Pasta i laks med sitronsaus
5. Baccalao Med en mann fra Sunnmøre ble jeg tidlig introdusert for Baccalao. Her fins det utallige oppskrifter, men det viktigste av alt, syns jeg, er at den må smake, både av chilli og hvitløk. Serverer du denne med hvitløksbaguetter og oliven på si, har du en sikker vinner, og super gjestemat. Skal du lage gryte til mange, kan det lønne seg å koke potene for seg. Det er vanskelig å få alle potetene ferdig kokt i ei stor gryte. Noen syns sikkert det er skummelt med klippfisk som må vannes ut, men følg rådene på pakka. Da går det som regel bra. Sagt på en annen måte: klarer jeg, så klarer du! 

Bilde hentet fra Godfisk - også et sted på nettet med mange fine oppskrifter.

Skal vi si det slik at vi har en plan? Mer fisk på middagsbordet- nå! Snart kommer grillsesongen. Da kan vi grille fisken også!

Rubens på søndag

I går fikk ski og vinter vike for en tur til Nasjonalgalleriet. Egentlig tok vi turen for å få med oss basisutstillingen, men da vi kom dit, var den stengt, (ikke så bra) derimot fikk vi med oss utstillingen over barokkmalerier fra Antwerpen (veldig bra). Vi mesket oss med malerier av Rubens, Van Dyck og Jordaens med flere; utstilt etter temaene 1) bilder av motreformasjonen 2) gresk og romersk mytologi 3) portrettmalerier 4) stilleben og 5) landskapsmaleri. 
Ungene var passe begeistret (vi unngikk tyggisklyser trykket opp på lerrettene og ivrige fingre som tilfeldigvis måtte ta på de verdifulle maleriene) - men datter på 6 år har i alle fall fått med seg at Rubens malte engler hist og her. 
Er du voksen, vil du ha stor glede av denne utstillingen. (varer til 22.mai) Og ungene har ikke vondt av litt kulturelt påfyll, de heller. Som en motvekt til Hannah Montana. 

Rubens: Venus frigida fra 1614

Tanker om førti

Om et par måneder runder jeg førti. Jeg har tenkt litt på det i det siste. 
Hvordan er det være førti, liksom? 
Jeg kommer ikke til å late som førti er det nye tjue. For det er det ikke. 
Førti og omtrent midt i livet. Det gir rom for refleksjoner. 
Har livet blitt som det jeg trodde det skulle bli? 
- Overhodet ikke, men ikke med negativt fortegn. 
- Blir livet veldig annerledes når du fyller førti? 
- Antagelig ikke. Jeg fortsetter vel omtrent som før. 

Men som sagt. Alderen tynger ikke, men det er rart med det. Inne i hodet mitt er jeg veldig vital. Omtrent som tjue. Eller kanskje ikke. Jeg føler meg ikke så innmari voksen, men jeg ser at alderstegnene kommer sigende. 

Om jeg bryr meg om det? Kanskje litt. 
Men om jeg tenker meg om: jeg har levd et liv, for pokker! 
Klart det syns! Det er fint at det syns at jeg har studert, karret meg fram, vært nybygger og fødekvinne. 

Jeg er egentlig utrolig fornøyd. Jeg har fin mann, tre underskjønne unger (den ene voksen allerede), tak over hodet og mindre gjeld. 
Jeg har vært i etableringsfasen i nesten 20 år, omtrent. 
Det har vært fint, men jeg er klar for noe annet nå. Slippe taket på "må`ene".
Leve litt mer med det som betyr aller mest. 
Selvtilliten er større, den vokser med erfaringen. Er ikke det flott? 

Konklusjonen blir vel omtrent som følger: jeg gruer meg ikke til å bli førti. Førti er et tall som ikke skiller seg ut fra trettini. Sånn i det store og det hele. 
Jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt tiår - med den vissheten om at ingenting er sikkert, og at jeg må leve her og nå. Det er ingen andre som kan gjøre det for meg. 

Og på førtiårsdagsfeiringen ( når enn det måtte bli) skal jeg danse salsa. 
Og ha det kjempemorsomt. 
Høres ikke det ut som en god plan?

Romeo og Julie

En dag på jobben kom jeg over Radioteaterets versjon av Romeo og Julie, dramatisert i 1971. Jeg innså at jeg aldri har lest Romeo og Julie, og heller ikke sett noen dramatisering av verdens mest kjente kjærlighetshistorie. 

For vi kjenner jo historien, alle sammen. De unge elskende som ikke kan få hverandre på grunn av stridigheter mellom familiene Capulet og Montague. To unge elskende som bestemmer seg for å trosse sine familier og gifte seg med hverandre allikevel. Og så: en dristig plan som går så fryktelig galt. 
«For never was a story of more woe / Than this of Juliet and her Romeo.»

Så dette stykket måtte jeg høre. Og det er vidunderlig! Dialogene er enorme, språket så vakkert og Anne Marit Jacobsen spiller Julie så godt at du får tårer i øynene. 

Det er fisk i hengende snøre (lettere omskrevet ordtak)

(Dette er innlegget min mor aldri trodde hun skulle få lese.)
Det viser seg nå at vi er på vei til å bli en ekte fiskefamilie. (Ikke sånn tullefiskFindusfamilie) Jeg har aldri vært spesielt glad i fisk. Ikke kokt fisk, og slett ikke gjeddekaker og lågåsild som noen forsøkte å friste med da jeg var barn. Så derfor ble det så som så med den fisken. 

Men jeg er, tross alt, en mamma som gjerne vil gi barna et snev av sunne middager. Da kommer du ikke utenom fisk på middagsbordet. I flere år har jeg lurt meg sjøl til å tro at fiskekaker, fiskeboller, fiskegratenger og fiskepinner er en del av det anbefalte fiskeinntaket. En og annen fiskegryte, også relatert til Findus eller annen produsent. 


Men så skjedde det noe. Tilgangen på (relativt) fersk fisk økte i den lokale butikken. Salmalaksen kom. Vi klinka til med noen gode innertiere her, etterfulgt av "nam, nam." Og det kom mer fersk fisk. Torsk, laks (ikke Salma, den er litt dyr i det daglige), steinbitt. 


Og plutselig, uten at jeg helt vet hvordan, står det nå fisk på bordet to eller tre ganger i uka her. Gjerne på en søndag. Fisk har blitt fest, rett og slett. Flere oppskrifter, mer inspirasjon. 


Og jeg syns ikke at fisken lukter ekkelt eller er skummel å ta på lenger. 
Tenke seg til. 

Hva med deg? Spiser du mye fisk? Har du noen gode oppskrifter å dele med oss andre? 

Det neste nå er vel at jeg snart skal fange fisken sjøl.

Det er ikke bare deg

som opplever å aldri bli ferdig med strikketøyet. Som gyver på med liv og lyst og tenker at denne gangen! Denne gangen skal jeg fullføre prosjektet. 

Kari Steihaug har laget ei sympatisk og vakker bok om ufullendte strikketøy. For bak hvert prosjekt ligger det en historie. Som hun som alltid begynte på ermene, men som aldri kom lenger. Eller hun som skulle strikke sokker til barnebarnet, men aldri fikk på den siste pynteblomsten. 


Les mer om prosjektet og boka her.

Black Swan

Kom deg på kino snarest mulig! Dette er muligens den korteste filmanbefalingen ever, men noen ganger blir du bare målløs.