Fallteknikk

Å bli voksen er ikke enkelt. Det vet både du og jeg og alle andre som har vært ungdom. Men sjelden har jeg lest ei så overbevisende skildring av ungdomslivets problematiske verdensbilde som i tegneserieromanen "Fallteknikk". Inga Sætre har kanskje levert årets bok for ungdommen. Jeg kan ikke si så mye om streken til forfatteren, for det er jeg ikke kvalifisert til. Men jeg kan si noe om nerven som ligger i disse slurvete tegningene, fordi de, på sitt vis berører meg, slik gode tegninger skal. Og slurvete er i denne sammenhengen utelukkende positivt.

Rakel skal flytte hjemmefra og bo på hybel det siste året på videregående. Det gjelder å klare seg sjøl og ikke vise seg sårbar! Derfor kan Rakel mange ganger være vanskelig å tyde for omgivelsene, men aldri for oss lesere. Vi tolker tegningene og skjønner så mye mer. Det handler om venneforhold, finne sin plass, gutter og familie. Jeg kan ikke røpe så mye mer av handlingen her, men uten å gå i nærmere detaljer blir tittelen meningsbærende på mange nivåer. Fallteknikk handler ikke bare om hvordan du skal unngå å slå deg for mye når du først faller. Det handler like mye om hvordan du klarer å reise deg etter at du først har falt. Les denne tegneserieromanen. Jeg slukte den på en halvtime, men historien lever i meg fremdeles. Og den kommer til å forbli der. 

 "Fallteknikk" imponerte meg stort. Men forlagets omtale av boka er dønn kjedelig: En tegnet roman som fungerer som en slags biografisk fortelling. Vi følger ei jente som flytter hjemmefra for å gå på videregåendeskole. Tett venninnegjeng som forsøksvis ønsker å spille i band og er i den alderen der verden skal oppdages.

Skjerpings, Cappelen Damm! Denne omtalen er ikke verdig en så flott utgivelse. 

Hva leser dere nå da? Bare lurer!