Reiseuke

Mulig en rosa koffert hadde gjort susen. Den hjelper kanskje ørlite mot pakkevegring?

Denne uka blir spist opp av to reiser i hver sin ende og med hver sin deltaker. Jeg er ikke glad i disse ukene. Rytmen forstyrres, ting blir - logistikkmessig - så mye mer utfordrende for både far og mor. Vi møtes på midten - på onsdag. Da må vi gjøre det beste ut av det. Men sent fredag kveld gjenreises balansen. Det blir bra, kjenner jeg.

Bok: "Vi skal arve vinden" av Gunnar Staalesen

Jeg har hatt et forhold til Varg Veum ganske lenge nå. Til denne loslitte detektiven - unnskyld - privatetterforskeren fra Bergen. Dette er den 15. romanen i rekka, og jeg har lest dem alle - på omtrent like mange år. Kjærligheten har kommet gradvis. Først bøkene, men etterhvert også NRKs dramatiseringer (radioteateret) som er vel verdt å få med seg. Filmene ble det jo mye oppstuss om, sånn i starten. En ikke-bergenser som skulle bekle rollen som Bergens store litterære sønn? Og var han nå ikke altfor kjekk? Varg Veum. En ensom ulv med en fortid som barnevernskonsulent, en fyr med ikke alt for mange venner, men med et stort nettverk som er kjekt å ha når det røyner på som verst. "Vi skal arve vinden" er en tradisjonell Veum-roman. Varg får mysterium å løse, Varg vikler seg inn i historien, historien har mange lag, Varg er ute på tynn is, Varg henter seg inn igjen og når en slags konklusjon på det hele. Her er kvikke ordvekslinger, malende beskrivelser av miljøene, interessante personkarakterer og en veldig overraskende slutt. Miljøkriminalitet, religiøs fanatisme, familiehemmeligheter. Jo da. Det svinger fremdeles av Varg, syns jeg. Etterforskeren lykkes i denne boka. Privatpersonen lykkes ikke. Skal tro hvor veien går etter dette? 

Jeg liker omslaget på denne boka. Det er veldig Veum over den. På en udefinerbar måte.

Bjørn Wilberg Andersen gjør en god Veum i NRKs dramatiseringer.

Jeg klarer ikke helt å venne meg til at Trond Espen Seim er Varg Veum. Selv om han spiller bra.

På slutten av dagen

En hvilken som helst ettermiddag - gjerne mellom 16:00 og 16:30 på SFO: Stressa foreldre på vei for å hente ett eller flere barn. Det kunne like gjerne vært i en barnehage. Overalt rundt meg høres småkjeftende voksne og slitne barn. Det er en sjelden en god kombinasjon. "Skynd deg, skynd deg, pakk sammen tingene dine." "Hvor ofte har jeg ikke sagt at du må ha orden på sakene dine?". Hvorfor er strømpebuksa så våt? "Skynd deg, vi må rekke butikken, vi må rekke å lage middag, mamma må rekke et møte, vi må rekke en trening." 

Noen ganger er barna urimelige. Som oftest er de voksne urimelige ganger 10. Jeg er ikke verdens mest tålmodige mamma. Men ved hentesituasjonen på ettermiddagen  prøver jeg så godt jeg kan å ta meg tid. Noen ganger har vi det travelt, men jeg forlanger ikke at ungen min skal avslutte dagen på null komma niks. Jeg avslutter heller ikke arbeidsdagen så raskt. Tegninga kan gjøres ferdig, perlinga skal avsluttes eller legges i en skuff slik at den kan gjøres ferdig i morgen. Ventetida kan jeg bruke på å snakke med en klassekamerat  eller en voksen som har vært sammen med barnet ditt den dagen. Det skal fortelles om opplevelser i løpet av en dag. Og jeg skal høre på, konsentrert som jeg bare kan. Vi rekker som oftest det vi må allikevel. Med litt planlegging går det som regel bra. Og strengt tatt spiller det ingen rolle om vi spiser middag klokka fem eller halv seks. I mellomtiden kan vi spise en gulrot eller en banan. Det går bra.

Nå er vi klare, og sjøl  om det har tatt litt tid, er det mye koseligere enn alternativet.

Ha en fin fredag kveld!

Ønskefé søkes til musikalske opplevelser; Bill.mrk: Musikkinteressert dame, 39+

Når jeg blir voksen (les i betydningen med litt flere penger på bok og atskillig mer fritid) ser jeg for meg at jeg formelig skal flakse avgårde fra den ene kulturelle begivenheten til den andre. Inntil så skjer, kan jeg alltids håpe på at en ønskefé dukker opp med en magisk stav for å trylle fram billetter til disse tre begivenhetene i nærmeste framtid: 


1) Woody Allen and his New Orleans Jazz Band: Oslo Konserthus, 21. mars, pris: 830 kroner. Strengt tatt aner jeg ikke om Woody Allen er spesielt flink til å traktere klarinetten, men samma det. Woody Allen er jo Woody Allen! Selve inkarnasjonen av min svært romantiserte forestilling om et kunstner/akademikerliv i drømmebyen New York. Woody Allen er en levende legende, sikkert en veldig rar mann, men genial på sitt beste. Åå, jeg skulle gjerne ha vært i Oslo Konserthus, men 830 kroner, det er stiv pris!

 2) Lissie: Sentrum scene 26.(utsolgt) og 27. mars, pris: 270 kroner. Søte, tøffe og befriende ujålete  Lissie kommer til Oslo i mars. Den første konserten ble utsolgt på null komma niks, og derfor ble det ekstrakonsert. Lisse stod for en av fjorårets mest fengende utgivelser, albumet "Catching a Tiger" er vel verdt å høre på, gang etter gang. 270 kroner er fullt oppnåelig for de fleste, så her trenger jeg vel strengt tatt ingen ønskefé. Jeg skal bare betale den strømregninga først. 

3) Hans-Erik Dyvik Husby: "I ljuset av av Cornelis", Oslo Konserthus, 11.februar, pris: 400 kroner Det aller, aller beste ville selvfølgelig vært å oppleve Cornelis Vreeswijk i levende live, men siden det er en umulighet, vil jeg gjerne høre på Hans-Erik DH - som har fått gode kritikker for filmen "Cornelis" og enda bedre kritikker for albumet "Cornelis", vel fortjent. For dette er fine tolkninger av Skandinavias største visesanger gjennom tidene. Det eneste jeg lurer på, er hvor lenge Hans-Erik DH skal omtales som "TurboHank." Bare single billetter igjen, må få ut fingeren snarest om dette skal bli en realitet. 

Ønskefé søkes med umiddelbar virkning. Alternativt har vi morsdagen som seiler opp om ikke så lang tid. 

Hva vil du oppleve i vår? 

Onsdagsboost

Etter en litt trøtt og uinspirert migreneonsdag fant jeg lykka på Rema 1000. Tipp, topp, tommel opp! Særlig Mariekjeksen indikerer at jeg har evnen til å slå på stortromma når det trengs. De prikkete greiene er servietter.

Stillhet

Når livet vender om for noen som står deg nær, lar du deg berøre. Og det eneste du kan gjøre er å være der, og hjelpe til om det trengs. 
Sorgen må bearbeides på egen hånd. Som Bjørn Eidsvåg så treffende har sagt det:
Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Illustrasjon: Anja Cecilie Solvik

Hvem tror du at du er?

Er rett og slett tittelen på NRKs serie om mer eller mindre kjente personer som jakter på sine røtter - og som vises på søndager denne vinteren. Jeg syns serien har vært både underholdende og lærerik, og ikke minst har produsentene vært flinke til å finne interessante og forskjellige intervjuobjekter i hvert enkelt program. Det er tett, nært og personlig. Utenom selve slektshistorien får vi også en kulturhistorisk reise i Norge fra 1800-tallet og fram til i dag. 

Som barn tenker vi at alle skal leve evig. Men dette endrer seg etterhvert som vi vokser opp, og på ett eller annet tidspunkt i livet begynner vi å stille spørsmål om slekt og slekters gang. Kanskje blir dette ekstra viktig den dagen vi selv får barn. Er vi heldige, kan vi fremdeles spørre den eldste generasjonen om nettopp det vi lurer på.

Jeg vet ganske mye om besteforeldrene mine. Men det stopper der. Jeg har lyst til å finne ut mer - både om min egen slekt, men også husfarens. Nettet er en fantastisk ressurs for slektsforsking. NRK har laget en oversikt over ulike steder å starte. 

I mellomtiden kan jeg kose meg med dette flotte bildet av besteforeldrene mine.
Som også ligger på nettet.

Har du full oversikt over slekta?

To på rømmen

I helga var det førpremiere på Disneys nye animasjonsfilm, "To på rømmen". En 5-åring og en 6-åring gir nok denne en 6`er på terningen - helt upåvirka av alt godteriet de også ble tilgodesett med underveis. "To på rømmen" bygger på Brødrene Grimms eventyr om Rapunzel, og har, med Disneys hånd, forvandlet seg til "en actionspekket, nervepirrende, animert musikalkomedie om jenta bak to meter med magisk, gyllent hår." Om det funker? Ja. Det syns jeg. Filmen kommer i både 2D og 3D, vi så den enkle versjonen, all den tid 3D kan bli litt voldsomt for to små jenter. Kommer på kino fra 4. februar. 

Partners in crime. Og ja. De får hverandre til slutt!

(og for ordens skyld. Jeg legger meg ikke ut med Disney. Bildene har jeg tatt sjøl, av filmplakatene)

En Google historie fra virkeligheten

Jeg skulle så gjerne ønske at denne historia var selvopplevd, men det er den ikke. Den er uansett helt sann, gjenfortalt av min mann via gode kolleger. Jeg tar sjansen på at det er greit å fortelle den videre.
I loggen på en tilfeldig plassert datamaskin hadde to gutter i 10-12 års-alderen etterlatt seg elektroniske spor etter et søk på Google.

Først hadde de søkt på "fine damer."
Gutta var åpenbart ikke fornøyd med søkeresultatet eller snarere, damene.
Dernest søkte de forhåpningsfullt videre.

På "skikkelig fine damer."

Ha en god lørdag, uansett om du er fin, eller skikkelig fin. Det er en forskjell der, altså!

Urørt 2011

Nå er det ikke sånn at jeg på noen måte skal påberope meg enorm kunnskap om ny, norsk musikk. Men Urørt-finalen som arrangeres i kveld vil jeg gjerne få med meg. Urørt er et musikkprosjekt fra NRK hvor unge, nye, uetablerte artister får sjansen til å ta et steg videre opp på stjernehimmelen. Ida Maria, Donkeyboy, Surferosa, Sissy Wish, Marble Arch, John Olav Nielsen & Gjengen, Lars Vaular og mange flere har alle vært med i tidligere Urørt-finaler. Ringer det noen bjeller? 
I kveld går min stemme til Brighton og St. James Society. Se finalen, da vel! 
På Nrk 3 fra klokka 20:00 i kveld. Eller på radio. P3.
God musikkfredag!

Godt forhandlingskort

- Jeg fortjener å sove lenger. (Lenger i denne sammenhengen er ca 10 min.) Jeg støvsugde huset i går kveld. Klokka elleve på kvelden. 

Argumentet ble godtatt uten diskusjoner. Hvor lenge kan jeg tøye strikken her? Eller er løsningen rett og slett å støvsuge hver kveld sånn i elleve-tida? Jeg gjør hva som helst for de 10 minuttene. 

Bekjennelser fra dusjen

Når det kommer til personlig pleie er jeg en skikkelig latsabb. Ikke slik og forstå at jeg ikke vasker meg og sånn, for det gjør jeg, men alt det andre, det som krever en viss innsats, ja der sluntrer jeg unna. Jeg gidder ikke å jakte på den perfekte mascaraen eller manikyrere neglene. Jeg gidder ikke å lese om cellulittkremer og bruke massevis av penger på at jeg muligens blir en smule smukkere. Jeg skygger unna alle artikler med tips om hvordan fest- og hverdagssminken skal være akkurat denne sesongen. Men av og til blir jeg begeistra over et produkt. Denne fikk jeg (typisk nok?) i gave til jul. Og den er fantastisk. En liten sveip over kroppen med denne såpa, og jeg føler meg fullstendig som et nytt menneske.Skuldrene senkes og dagen kan starte. Og det er ikke tull engang. Det er sikkert fordi "balance me" er fri for parabener, sulfater, dea (?), (pegs?), petroleum, mineraloljer, kunstige lukttilsetninger og farger, silikon og propylenglykol. Og ikke nok med det. Dette produktet har visstnok vunnet "The Green Beauty Bible Awards".

Løp og kjøp. Ps. Jeg er ikke sponsa av noen forhandler for å skrive dette relativt reklamefremmende innlegget. Dersom den norske forhandleren allikevel skulle komme over denne rosende omtalen, kan dere godt sende meg en flaske til. Som takk for hjelpa, liksom.

 

Nettsjikane og en takk

Sist fredag hadde A-magasinet er interessant artikkel om nettsjikane. Bakgrunnen for artikkelen var at norges største blogger, Voe, nylig har lagt ned bloggen sin på grunn av sjikane. En stygg kommentar ble til mange, over lang tid, og til slutt var det ikke morsomt lenger. I artikkelen uttaler evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair følgende: "Internett lokker frem psykotaten i oss. Internett er på mange måter et depersonifisert rom; det er både kroppsløst og identitetsløst. Vi ser ikke på dem vi kommuniserer med som ekte mennesker, og vi ser heller ikke reaksjonene deres på det vi sier. Dermed får vi en uempatisk, psykopatisk tilnærming til dem. Det blir som et slags spill, der våre handlinger overfor andre ikke fremstår som ekte."

Dersom det forholder seg slik, tenker jeg at vi alle har en jobb å gjøre i forhold til den oppvoksende slekt. De må rett og slett lære seg takt og tone - også innenfor de sosiale mediene. Det er kanskje vanskelig, men slett ikke umulig. Jeg tenker at både foresatte og skole har en jobb å gjøre her.

Denne bloggeren har vært spart for stygge eller usakelige kommentarer. Det er jeg glad for. Så er da også herværende blogg en ganske liten (og usynlig en) i den store sammenhengen, og det er kanskje like greit? Jeg føler heller ikke at jeg blir spesielt psykopatisk i forhold til mine medbloggende søstre. Jeg kan forsikre dere om at jeg ser på dere som ekte mennesker - og at jeg tenker på hvordan det går med dere - også utenfor internettet. Videre er jeg veldig glad for alle hyggelige tilbakemeldinger jeg får. Takk for at dere tar dere tid, og for at dere henger med. 


Hva med deg? Har du opplevd ubehagelige kommentarer i det åpne, sosiale rommet som utgjør det store nettet?

En blomst til alle er på sin plass. Til de "gamle" trofaste, og til de nye, både de som kommenterer og som har lagt seg til
som følger. Det fine bildet har jeg funnet på denne bloggen.

Morsomme ord på B, P og T

Minste Bukken Bruse er 6 1/2 år. Hun går på skole og er "stor" jente, må vite. Men den store jenta blir så veldig liten når hun skal tulle og fnise og si ord som begynner på B eller P eller T. Og hun syns det er det morsomste i hele verden, og gliser fra øre til øre med sin tannløse munn. Vi andre kan styre vår begeistring. Vi har prøvd å korrigere og ignorere. Vi syns ikke det er morsomt lenger. Men det syns åpenbart hun. Og det er ingen bedring i sikte. Akk ja.

I dag har vi lest i boka "Titt inn i Kroppen din". Gjett hva som skapte størst litterær begeistring, full jubel og stormende applaus?

Helg (That About Sums it Up)

Sove, spise, sove mer, spise mer, drikke vin, se TV, kose, stulle, rydde, bære ved, se barn friskne til, lese avis, lese bok, gå tur i blåtimen. Det enkle livet er ofte det beste.

Om leseglede

En av mine arbeidsoppgaver er å formidle litteratur til barn og ungdom. I møtet med unge lesere finner jeg inspirasjon til å fortsette å finne akkurat den boka som passer for deg. Det betyr at jeg leser. Og at jeg har kunnskap om både bøker, sjangre og kvalitet. I formidlingssituasjonen møter jeg også mange lærere. Mange er flinke, de er interesserte og engasjerte bokformidlere, og vil gjerne diskutere litteratur. Det syns jeg er fint. Vi kan ha meningsfylte samtaler om aktuelle bøker, gamle klassikere og kvalitet i litteraturen. Både lærer og bibliotekar kan snakke sammen med eleven om bøker som kan engasjere og glede. 

Bibliotekaren har ingen pedagogisk rolle i tradisjonell forstand. Vi skal ikke oppdra, og ulikt fra lærerne trenger vi heller ikke å stå til ansvar for lesing som skjer innenfor skolens rammer. Det er en viktig forskjell. Og jeg skjønner at dette setter noen rammer for hva slags litteratur som eleven til sjuende og sist ender opp med å låne med seg - i skoletida. Jeg vil heller ikke at eleven skal få med seg bøker som kan virke støtende, truende eller formidle usunne verdier. 


Men jeg syns at den unge leseren - i størst mulig grad - skal få velge bøker selv. Det er dette leseglede handler om. Å kjenne på, se på bilder og tekst og tenke at dette er noe som jeg har lyst til å lese! 


Derfor blir jeg oppgitt når jeg (eller snarere eleven) møter argumenter som:

• denne boka er altfor vanskelig for deg. Du klarer ikke lese dette på egenhånd. Mitt svar blir da: la de få prøve seg! Ta gjerne med en enklere bok i tillegg til den krevende boka, men la deg overraske når den noe utrente leseren faktisk kommer seg gjennom den lange teksten. 
• du skal låne en ordentlig bok. Hva er en ordentlig bok? Er det bare skjønnlitteratur som betraktes som "ordentlig"? Mitt svar blir da: mange unge lesere foretrekker fakta fremfor fiksjon. De finner glede i å lese om alt fra stjerner og planeter, Titanics endelikt, mumier i Egypt og slanger i Sør-Amerika. La eleven få lese om ting som engasjerer og interesser dersom målet er å øke leseferdigheten. 

Når jeg tenker tilbake på hva jeg selv fikk lov til å lese som barn, er jeg glad for at jeg ikke møtte så mange begrensninger. Jeg fikk stort sett lov til å lese det jeg hadde lyst til.

Hva skjer hvis?

Hva skjer hvis jeg løfter denne 20 ganger om dagen på hver arm i et helt år? 

a) får jeg armer som mitt store armforbilde Madonna? 
b) skjer det ingenting? 

Dette er altså et før-bilde. Etter-bilde kommer 13. januar i 2012. Sånn at dere skjønner at jeg ikke har til hensikt å jukse, tok jeg bilde av armen med fine fødselmerker på. Jeg har ikke tenkt til å drasse med meg manualen på ferier. Så egentlig blir det jo ikke et helt år. Dessuten vil jeg påpeke at dette på ingen måte må betraktes som et nyttårsforsett. Jeg er bare nyskjerrig.

Bok: "Fengsla" av Hilde K. Kvalvaag

"Jeg vil ha en fin og trist bok" sa en av lånerne mine i går. Mer betimelig kunne det ikke ha vært at jeg akkurat var ferdig med Brageprisvinner Hilde K. Kvalvaags bok "Fengsla". Jeg er spent på om hun liker boka. Det gjorde jeg.


Og dette sa juryen om vinneren: 

En skarp framstilling av to komplekse jenteskikkelser, som setter ord på mange av de store spørsmålene som er karakteristiske for ungdomstida: uro, brytningstid, løsrivelse, lengsel og hungeren etter en ”walk on the wild side”.  Tittelen spiller både på jentenes dragning mot det ulovlige, og den fastlåste situasjonen de begge befinner seg i. Idun er flink til det meste, men litt for passiv til å være best når det gjelder. Kusina May har derimot få hemninger, og drives av en umettelig, rotløs kjærlighetshunger. I møtet mellom disse to har Kvalvaag klart å skape en gripende fortelling om en tid der tilværelsen fort kan snu fra kjedelig til farlig.

 Har du lest denne boka?

Hverdagslykke

Denne munnen spiser en tallerken med tomatsuppe på omtrent ett minutt - samtidig som hun skravler på inn-og utpust. ( I dag fikk vi servert en moderne versjon av det pannekakeeventyret, dere vet)  Denne munnen stilner betraktelig mens den stapper i seg 5 eller 6 pannekaker i etterkant. Hverdagslykke er så mye for mange. Hos noen av oss heter lykka pannekaker med blåbær på en tirsdag.

Tannløs trut med den femte pannekaka.

Men hadde vi blitt lei oss?

Ikke det at jeg hadde fått med meg ryktene om at Facebook skulle legges ned, men hadde vi blitt lei oss av den grunn?
Her i huset er vi "på Facebook". (Ikke de to minste) Husfaren var først ute, vi andre kom nølende etter. Nå er det 18-åringen som tilbringer mest tid der, til tross for at mange hevder at Facebook ikke lenger er en arena for de unge, og at de finner andre digitale møteplasser.
Etter noen års bruk kan i alle fall jeg konstatere følgende:

• det var fryktelig spennende i begynnelsen, og ja, kikkeren i meg dukket fram. Heldigvis var ikke kikkeren der så lenge. Jeg liker ikke å være kikker.
• det er fint å komme i kontakt med gamle klassekamerater og/eller familie som man ikke har kontakt med til daglig
• Facebook er en fin arena å spre et budskap på- dersom man representerer en bedrift eller offentlig virksomhet.
• Det er enklere å sende meldinger via Facebook enn via private epost-adresser. 
• En sjelden gang har jeg fått vite mer om personer enn det jeg skulle ønske.
• Jeg bruker (er innom) Facebook ganske jevnlig, men er en ganske passiv bruker.  

Jeg vet ikke om jeg hadde savnet Facebook dersom det forsvant. 
Hadde du?

(Fin) Vinterhelg

Foto: Robert Nilson

Nå er det fin vinter ute. Akkurat passe kaldt, akkurat passe med snø. Helga blir fin den og. Som alltid er fredag ettermiddag et høydepunkt i uka som har gått. Det er fint å komme i gang med hverdagen igjen. Dagen har blitt merkbart lenger allerede, og er du smart vender du gjerne fjeset mot vintersola. En lav vintersol har nemlig mer farge i seg enn en høy sommersol. Det er fint, det og.  Jeg ønsker deg og dine en fin helg.

Casino Royale

Husmor på tur plasserer sjetongene på bordet, og vips smilte Fru Fortuna. Det gjelder å gi seg med leken er god, 500 kroner i ren gevinst gir mye fint for penga. Det dumme er vel at jeg nå har brukt opp vinnerlykken i overskuelig framtid. Ble ikke noen gevinst i pantelotteriet i dag, i alle fall.
Ps. Jeg er ikke spillegal. 

Bok: " Det som ein gong var" av Magnhild Bruheim

På tampen av året fikk jeg med meg denne fine boka av Magnhild Bruheim. Det er jeg glad for. "Det som ein gong var" er en vakker, lettlest, delvis sjølbiografisk roman om en helt alminnelig oppvekst i en helt alminnelig bygd i Norge. Live klargjør barndomshjemmet sitt for salg. Foreldrene er døde, ingen av søsknene vil bo i huset hvor minnene sitter i veggene. En velkjent situasjon for mange - Live rydder og tenker tilbake på oppveksten sin, fra barneår, skolegang, familieliv, gryende forelskelser, søskenkrangel, ulykker, tenåringstid, verden utenfor, en gang på 60-tallet. Mest av alt er dette ei kvalitetsbok som engasjerer og som balanserer det alvorlige mot det humoristiske, det ettertenksomme og det språklige. Prikken over i`en er det nydelige omslagsbildet. 

10 fine ting fra 2010

Nytt år betyr oppsummering. Nytt år betyr å tenke tilbake på året som har gått, men også å se framover. Her er våre 10 på topp-liste fra 2010. (Rekkefølgen er tilfeldig.)


1. Eldstemann fyller 18 år. Myndig betyr så mangt, men vi merker at gutten er i ferd med å bli voksen.
2. Se Liv Ullmann i "Lang dags ferd mot natt". 
3. Besøke pilgrimsbyen Santiago de Compostela.
4. En usedvanlig fin høst, værmessig sett. 
5. A-ha På Ullevål.
6. Minstejenta begynner på skolen.
7. Besøke Venezia. 5 timer som kostet oss mange penger. (Vi har spist havregrøt hele høsten.)
8. Kommer ikke utenom Knausgård. Debatten raser, men noen lar seg begeistre. Bok 5 ligger på vent i disse dager.
9. Jeg fikk nesten jobb som lottodame. (Skal vedde på at både menn og damer koker kaffe i full harmoni på Hamar.)
10. Høre vår mellomste synge for 250 stykker i en sal. Alene. Da satt både mor og far med stor klump i halsen. Vi snakker tross alt om ei jente som snudde seg vekk, løp unna og ikke ville leke med noen da hun var liten. Fordi hun var så himla sjenert. Det har visst gått over nå.

Et raskt tilbakeblikk på 2010 viser at vi i bunn og grunn er en helt vanlig familie. Blant alle hverdagene finnes det små perler, som vi ler av, ler med, koser oss over, flåser med (det med lottodame var fleip) og minnes med glede. 

Vi ønsker det nye året velkommen og ønsker dere alle sammen et feiende flott 2011!

KK : Kaffekok og kvinnekamp

Best å starte det nye året med et skikkelig *!!""%%&&¤¤##-innlegg. Da er jeg ferdig med det liksom- og kan glad og fornøyd humpe videre inn i det nye året. 
Det har seg slik at jeg har en jobb. Der har jeg vært i fire år. Ennå har jeg tilgode (med ett veldig hederlig unntak) å se en mann koke kaffe, ta ut av oppvaskmaskina, tørke vekk smuler. Gjøre det litt mindre kaotisk - litt mer representativt. Men nei. I løpet av fire år ( med det hederlige unntaket) har jeg aldri sett noen mann gjøre denne jobben. Og tro meg, det er faktisk menn der. I alle fall ligner de fælt.
Mennene kommer, de setter seg ned, drikker sin kaffe av rene kopper, går sin vei. Dette er provoserende nok i seg sjøl. Enda mer provoserende er det å se at ingen mann har blir satt opp på kjøkkentjeneste i løpet av fire år. (En gang i uka, gjeldende for ett år, hvis oppgaver er kaffekoking, rydding og oppvask - sånn ca).

Mannfolka slipper altså unna. Fordi de "glemmer det". Settes de opp på liste, vil "ingenting" bli gjort, og vi - altså damene - må gjøre det selv. Med selvrettferdig mine. Ved å gjøre det, aksepterer vi at gamle kjønnrollemønstre opprettholdes. At det aksepteres - og at kaffekoking og kjøkkentjeneste er ei damegreie.

Makan til tull. 

Dette har provosert meg lenge. Dette er menn av 68-generasjonen som stod på barrierene sammen med kvinnfolka sine. Hva har skjedd - og hvorfor tillater vi at det er slik? 

For meg rant det over før jul. Med ferierende kjøkkenhjelp den dagen var det duket for konflikter. Jeg kokte kaffe, kokte tevann, satte på oppvaskmaskin. Da lunsjen var over, stod to menn foran en kjøkkenbenk fylt av randen med oppvask, mens den rene oppvasken ventet på å bli tatt ut. De titter inn i oppvaskmaskina, konstaterer at det er reint, setter sin oppvask på den allerede fulle benken. Jeg erklærte at jeg ikke på noen som helst måte hadde til hensikt å ta ut den rene oppvasken. Jeg sa at jeg hadde kokt både kaffe og te, og satt på en maskin. De to mennene stirret dumt på meg, (lot som de ikke hørte), snudde ryggen til og gikk. 

Det er ei grense for alt. Jeg har sagt i fra at jeg ikke finner meg i den slags fra en arbeidsgiver. Jeg registerer imidlertid at to menn er satt opp på årets kjøkkentjeneste. 

Jeg vil ikke at det skal være slik på jobben. Vil du?