Bok: "Vi skal arve vinden" av Gunnar Staalesen

Jeg har hatt et forhold til Varg Veum ganske lenge nå. Til denne loslitte detektiven - unnskyld - privatetterforskeren fra Bergen. Dette er den 15. romanen i rekka, og jeg har lest dem alle - på omtrent like mange år. Kjærligheten har kommet gradvis. Først bøkene, men etterhvert også NRKs dramatiseringer (radioteateret) som er vel verdt å få med seg. Filmene ble det jo mye oppstuss om, sånn i starten. En ikke-bergenser som skulle bekle rollen som Bergens store litterære sønn? Og var han nå ikke altfor kjekk? Varg Veum. En ensom ulv med en fortid som barnevernskonsulent, en fyr med ikke alt for mange venner, men med et stort nettverk som er kjekt å ha når det røyner på som verst. "Vi skal arve vinden" er en tradisjonell Veum-roman. Varg får mysterium å løse, Varg vikler seg inn i historien, historien har mange lag, Varg er ute på tynn is, Varg henter seg inn igjen og når en slags konklusjon på det hele. Her er kvikke ordvekslinger, malende beskrivelser av miljøene, interessante personkarakterer og en veldig overraskende slutt. Miljøkriminalitet, religiøs fanatisme, familiehemmeligheter. Jo da. Det svinger fremdeles av Varg, syns jeg. Etterforskeren lykkes i denne boka. Privatpersonen lykkes ikke. Skal tro hvor veien går etter dette? 

Jeg liker omslaget på denne boka. Det er veldig Veum over den. På en udefinerbar måte.

Bjørn Wilberg Andersen gjør en god Veum i NRKs dramatiseringer.

Jeg klarer ikke helt å venne meg til at Trond Espen Seim er Varg Veum. Selv om han spiller bra.