Underveis i "Sommeren uten menn" lurte jeg mye på hva jeg syntes. Jeg hadde høye forventninger og jeg tok meg i å lure på om de ble innfridd. Men så skjer det noe med meg. Jeg lar meg rive med, jeg er i fortellerens grep, og etter at jeg er ferdig tenker jeg at denne boka vil leve lenge i meg. Det er, når alt kommer til alt, ikke mange bøker jeg kan si det om.
"Sommeren uten menn" skisserer dypest sett kvinneliv i mange forskjellige tapninger. Det handler om Mia, en kvinnelig poet i 50-åra. Mia har i "alle år" vært gift med Boris, sammen har de en voksen datter, et godt liv. En dag forteller Boris at han trenger en pause. Pausen er en kollega, vakker, fransk og 20 år yngre enn Mia selv. Hvilken klisjé!
Mia får et sammenbrudd, og etter et opphold på et mentalsykehus drar hun hjem til sin barndoms by og til moren og hennes mange venninner på aldershjemmet. Hun leier seg et hus, hun blir nabo med den unge, slitne tobarnsmoren Lola. I løpet av sommeren skal hun også undervise 7 unge jenter
i et poesikurs. Alle kvinner, alle med sine historier å fortelle. De gamle, med sine gleder og skuffelser over livet, sine opprør. Den unge, med den sinte ektemannen, 7 jenter hvis innbyrdes forhold er så skjørt og så styrt av både ytre og usynlige regler. Og Mia selv - hvor står hun? Er veien videre uten Boris tenkelig?
Det er både glitrende og medrivende, syns jeg. Ingen bok du leser for "underholdningens skyld" en dag på stranda i sommer, men en bok du leser for å bli klokere, ikke minst med tanke på ditt eget kjønn dersom du er kvinne. Helt klart en feministisk bok. Og slutten er langt fra gitt.
Å, supre bokanmelder! Denne må jeg jo lese!
SvarSlett