Virkelighetsnært

"Søsteren min Rose bor på peishylla. Eller - litt av henne bor der. Tre av fingrene hennes, den høyre albuen og en kneskål ligger på en kirkegård i London. Mamma ville ha en grav å gå til. Pappa ville kremere henne og spre asken over havet."

Noen ganger aner jeg ikke hva slags bøker jeg plukker med meg. Noen ganger dukker det opp perler som skinner. Og noen ganger er bøker så aktuelle at du skulle tro de var skrevet ut fra en nær hendelse. "Søsteren min på peishylla" er ei slik bok,  og i kjølvannet av samfunnsdebatten som vil komme etter 22.juli er dette ei bok som bør leses av flere, og gjerne i skolen. 


Det handler om integrering, felles forståelse, om å akseptere ulikheter, om en familie i oppløsning, om at den neste generasjonen alltid er vårt fremste håp for en mer fredfull verden. 

10-årige Jamie er fortelleren i denne historien. 5 år er gått siden hans eldre søster Rose blir offer for et terrorangrep i London. Tilbake sitter tvillingsøsteren Jasmine (Jas), Jamie, mor og far. Mor forlater far, (og barna, viser det seg) far drikker mer enn han bør, og han hater muslimer. For muslimer har drept datteren hans. Alle muslimer er terrorister. Hørt det før? 


De to gjenværende søsknene må takle tilværelsen så godt de kan. Da de flytter fra London til en liten by i provinsen øyner Jamie et nytt håp om at ting kan bli bedre. Han forstår fort at det ikke blir slik han håper på. 

Livet på den nye skolen er heller ikke problemfritt. Den eneste vennen Jamie får er Sunya. Og Sunya er muslim. Etterhvert forstår Jamie at farens antagelser er sterkt overdrevet, men hvordan kan han forklare dette til en mann som er full av hat? 


Når jeg skriver dette høres det ut som en fryktelig trist historie. Men det er det merkelig nok ikke. For her er både situasjonskomikk og varme beskrivelser av tette bånd mellom mennesker. Og slutten er oppløftende, men ikke forutsigbar. Men du må nok regne med å gråte en liten skvett. 

Dette er kanskje den beste ungdomsboka jeg har lest så langt i år. 

God lesemandag!!