Kokker, sønner og livets tilfeldigheter

Endelig er John Irving tilbake i sitt gode, gamle ess! Etter noen ikke fullt så minneverdige utgivelser, er det grunn til å kaste seg over hans siste roman, "Siste natt i Twisted River". Og det har slått meg at kvaliteten i de beste bøkene til Irving ikke nødvendigvis kan tilskrives glitrende skrivekunst eller plottet i seg sjøl, (som ofte, når sant skal sies, er litt gjenkjennelig fra bok til bok) men denne kunsten han behersker til fulle: å skape romankarakterer som lever lenge, lenge etter at du har lest ferdig boka. Karakterer som du blir glad i, som er beskrevet med nøkternhet og i noen tilfeller, med en viss distanse, men like fullt så levende. Jeg kommer aldri til å glemme Owen Meany eller Homer Wells. Og nå kommer jeg ikke til å glemme Ketchum heller. Eller Danny og faren hans, kokken. 

Historien starter dramatisk. Den unge Daniel (Danny) dreper farens elskerinne med ei stekepanne. I nattens mulm og mørke tar han feil av den formidable Rødhud-Jane (med utslått hår) og en bjørn. Han er overbevist om at bjørnen, (altså Rødhud-Jane) er i ferd med å drepe faren hans, i det han fersker de to som bedriver voksne aktiviteter en sen nattetime. I hui og hast må Dominic (kokken) og sønnen hans flykte fra Twisted River. (Rødhud-Jane er nemlig kjæreste med den lokale lensmannen, en hevngjerrig type som garantert vil ta knekken på Dominic om han får sjansen.) Ikke bare forlater de Twisted River, de er også nødt til å ta farvel med den eneste vennen de har, den eksentriske skogsarbeideren Ketchum. Og dermed rulles historien i gang, akkurat så full av tilsynelatende tilfeldigheter og mer skjebnestyrte valg i et univers som Irving behersker til fulle. 

Jeg koste meg lenge med denne boka, og med sine 632 sider er den heller ikke lest i en fei. Anbefales på det varmeste.