Ode fra kjøkkenbenken: festskrift til 7-åringen

Den 6. april i 2004, kom jenta til verden og fikk oss til å smile. 
I alle fall for en stakket stund, de følgende uker var uten blund. 
For jenta var hissig og sta, må vite, skrek uten stopp, det ble ganske lite..

kos og suss og dikke dakke. 

Ikke kom her og tro det er lett. 
Ei kruttønne født, rett og slett. 

Men dagene gikk, og vi fikk teken - snart ville jenta være med på leken. 
Minstemann, mammadalt, helt bedårende. Gyldne lokker, tok lett til tårene. 


Snart sprang hun dit og snart sprang hun hit,i grunnen var det litt av et slit. 
To foreldre som spørsmålstegn - hvem er hun så egentlig lik?

En diva som kjenner sitt publikum. Snurrer oss rundt fingeren, i grunn. 
Minstemann, mammadalt, helt bedårende. 

Mamma er best! og Pappa går an. 


Så glad i dyr, burde hatt flere her.
En stakkars katt får gjennomgå når kjærlighet øses helt ut av det blå. Syns det et dumt at vi ikke har hest. Vil gjerne ha hund, katt er nestbest. 

Så mange tanker i sitt hode, drømmer og surrer og tar gjerne ordet. 
Ved middagsbordet, på skoleveien. På veien hjem og i seng.
Filosoferer gjerne over livet og får oss mange ganger til å smile!

Vil ofte gå sine egne veier, bestemme selv og høre lite, 
vi er jo ganske teite, må vite! Og som den prinsessen hun gjerne er, går hun ofte rundt i de fjongeste klær. Tyllskjørt, glittersko, bøyle i håret. 
Bukser er tabu og bare på nåde

får vi ta på henne varmere klær. Når vinteren uler og enden er nær. 


Så dette er altså minstejenta vår. Som i morgen den dag fyller hele 7 år. 
Så kjedelig det hadde vært foruten! 


Vi heiser flagget i morgen og synger hurra! Vi er så uendelig glad i`a! 

Et lite unntak i anledning dagen. Ikke si til skumle personer at vi har publisert et bilde av den fine jenta vår!