Debatten ruller videre. Er det mulig å kombinere barn og karriére? Barn og jobb? Hva er forskjellen på karriére og jobb? Er det best for små barn å være hjemme? Tar de skade av å starte barnehagelivet for tidlig?
Hjemmeværende foreldre, fortrinnsvis mammaer, føler at de må begrunne valget overfor "de andre" - de som jobber. At de også gjør en innsats som er samfunnsnyttig. Mange hevder at vi som foreldre har et valg - et valg mellom jobb (karriére) og en mer permanent tilstedeværelse de første årene av barnets liv. Og at vi som velger en kombinert jobb/småbarnstilværelse velger ut av egoistiske grunner. Fordi vi vil ha karriére. Status. Fine hus og hytter, biler og flotte ferier. Og i media snakker mødrene ut. Sist i Aftenposten i dag.
Det er flere ting som forundrer meg i denne debatten.
Det mest åpenbare er hvorfor mødrene alltid må begrunne og forsvare sine valg. Enten de velger jobb eller barn. Hvorfor snakker ingen om Tårnfred? Er det fremdeles slik at omsorgsrollen skal knyttes mest til mor?
Det andre er valget. Om det kan kalles valg. Kontantstøtten skulle gjøre det enklere for oss å velge en hjemmetilværelse. Dagens sats er 3303 kroner dersom du velger å være hjemme med barnet ditt på heltid.
Vi har tre barn. Alle har gått i barnehage fra de har vært ett år. Om de har tatt skade av det, vil egentlig bare tiden vise, men foreløpig synes det å ha gått rimelig bra. De er trygge, robuste barn. Men hadde helt sikkert hatt glede av å ha en mor eller far som hadde vært mer tilstede på hjemmebane.
Det ble ikke slik.
Jeg føler ikke at vi har levd noe luksusliv. Akademikerutdanning med tilhørende studielån betaler lite av seg i den store sammenhengen. Vi reiser ikke avgårde på flotte ferier, vi har et litt for lite hus, vi har én bil og ingen hytte. Ingen vaskehjelp eller dyre merkeklær. Ungene vasser ikke i leker, og får slett ikke det de peker på. Vi har klart oss sjøl hele veien. Og 3303 kroner i måneden dekker ikke gjeld eller andre utgifter fullt ut. Det dekker omtrent to studielån av normal størrelse. Så når media eller andre beskylder oss for å være lykkejegere på bekostning av en trygg barndom, ja da blir jeg arg. Når media eller andre vil ha det til at jeg, fordi jeg er kvinne, må se på meg sjøl som den reneste Tårnfrid, ja da reiser jeg bust.
Jeg syns det er flott at noen har mulighet til å være hjemme med barna mens de er små. Jeg tenker ikke på disse foreldrene som unyttige sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Men fra vårt ståsted ser jeg ikke at alle er gitt den muligheten. Og at noen av oss faktisk må ut og jobbe.
For min egen del har det vært helt greit. Jeg er glad i jobben min og hadde uansett ikke vært en mye bedre mor på hjemmebane. Men jeg kan som sagt ikke svare på vegne av ungene våre.
Og jeg savner en mer nyansert debatt. Ikke tabloidiseringer av en normal hverdag. Jeg savner en bedre studielånspolitikk. Jeg savner en likelønnsdebatt og en debatt om lønn i offentlig sektor. Jeg savner bedre etableringsordninger for unge som skal ut i verden og kombinere jobb, barn og huskjøp.
Og jeg skulle ønske at media i mellomtida kunne snakke om andre enn Tårnfrid.
Du har rett i det der at man liksom må forsvare sitt valg. Jeg tror at de fleste klarer å se det positive i det den andre har valgt å gjøre.
SvarSlettFor første gang har jeg valgt å være hjemme et år ekstra med barnet mitt. Jeg angrer absolutt ikke. De andre tre hadde det topp, men jeg ser jo nå fordelen ved at hun får holde seg hjemme litt lenger. Samtidig begynner jeg å bli klar for jobbstart i august. Jeg trenger penger. Jeg trenger å bruke kreativiteten min på noe mer enn å sitte og skrive blogginnlegg.
Det verste er jo at man må forsvare seg uansett hva man gjør! Og at det med ujevne mellomrom skifter mellom hva som er "riktig".
SvarSlettJeg, som jo har vært hjemme med unger en del år, får ofte spørsmål om "hvorfor det?" Vel, det begynte med at jeg var ung, uutdannet, bodde på et øde sted og at det var høy arbeidsledighet. Etterhvert kom det også andre elementer inn, men det enkleste er å si "at det bare ble sånn". Vi hadde selvfølgelig dårlig råd og første ferie vi overhodet hadde, tror jeg var en Danmarkstur da de to eldste var henholdsvis sju og fire år...
Myndighetene vil jo ha oss ut i arbeid så fort som mulig, alt annet straffer seg. Jeg kommer selvfølgelig til å merke det. Mitt valg var verken ideologisk eller særlig fornuftig, økonomisk sett. Jeg hadde nok valgt annerledes i dag hvis jeg hadde hatt mulighet, men er tross alt veldig glad for de åra jeg hadde hjemme med unga. Jeg er takknemlig for at JEG slapp å levere en ett-åring i barnehage, selv om jeg har full forståelse for at andre både MÅ og ØNSKER det. Men jeg må innrømme at jeg synes det er litt hjerteskjærende at det i en barnehage vi kjører til er så små barn som ned til 6 måneder. Jeg regner med at de er der av gode grunner, men skjønner ikke helt at man med dagens svangerskapspermisjonsregler virkelig er nødt til dét.
Men ja til debatter om likelønn og studielånspolitikk. Og ja, la oss trekke inn Tårnfreden litt også!
Jeg ble dritperovosert av disse kvinnene som sto i avisen i går og fniste av at budbiler hadde hentet i barnehagen og at de ikke forsto hvorfor kvinner ikke ville jobbe og ha karriere.
SvarSlettTabloid ja og svaret mitt også det; fordi vi ønsker å hente i barnehagen selv?
Tåpelig ja,(jeg vet jo at ikke alle håndterer ting likt) men jeg blir provosert over at det tas for gitt at alle er like, har samme verdier og ønsker det samme.
Veldig godt skrevet! For hvorfor skal det hele tiden fokuseres på valgene vi mødre tar, og hvordan det påvirker barna, mens fedrene fremdeles står forholdsvis fritt til å realisere seg selv jobbmessig? Å være foreldre skal være et lagarbeid der begge bidrar. At noen da, som damene i Aftenposten i går, har en storfamilie å dra nytte av, eller muligheten til å ha en praktikant, er sikkert bra for dem. De fleste jeg kjenner har hverken familie i nærheten eller hus med plass til en praktikant. Det er lett å fokusere på de såkalte karrierekvinnene i slike sammenhenger, men de fleste av oss er ikke toppsjefer. Ikke bare fordi vi ikke vil, men fordi det er flere jobber enn bare toppstillingene og noen må fylle disse plassene også.
SvarSlettDenne artikkelen har jeg ikke lest, men jeg har et par meninger allikevel.
SvarSlettVi er priviligerte i Norge som har såpass lang permisjon med lønn etter fødsel. Vi valgte allikevel å forlenge permisjonen de to siste gangene (dvs. at jeg var hjemme).
Det koster ja, men vi dro ikke til Thailand når det var pappaperm for å si det sånn.
Jeg er ikke enig med Pia at man ikke får brukt kreativiteten hjemme. Når man har ansvaret for hverdagen til en ettåring må man i høyeste grad være kreativ spør du meg.
Det er en følsom debatt. De fleste barnehager er bra, og de ansatte gjør en kjempejobb. Jeg kjenner allikevel at jeg blir litt trist når jeg ser de aller minste barna i barnehagen.
Anita
Viktig debatt! Ja til lengre permisjonstid totalt sett? Nå gnager pappaen seg inn i mammatida, men han kunne heller fått den i tillegg. Dyr løsning, men dog.
SvarSlettTakk for gode kommentarer. Jeg har sansen for Kariannes løsning. Kunne vi brukt kontanstøttepengen på å forlenge permisjonstiden slik at overgangen ble mykere for noen og enhver?
SvarSlett