Good fredag!

Lovlig sent ute, og i mangel på noe bedre å skrive om: litt musikk gjør seg alltid i en sådan stund. Det blåser og uler rundt veggene, vi har rødvin i glasset og levende lys. Vi kan skru av TV`en og høre på Suede. 
God helg, alle sammen! 

Finn feil

I den populære føljetongen "Finn x antall feil" har vi nå kommet til fiskekaker. I et svakt øyeblikk på tirsdag lot jeg mitt indre overtale meg om at fiskekaker forkledd som morsomme sjøfigurer ville bringe gedigen lykke for de håpefulle, og at de den kvelden ville sovne med et smil om munnen mens de tenkte på sin omsorgsfulle moder. De som har fulgt med her en stund, vet at det skal mer til for å imponere den minste Bukken Bruse.

Hva? Ser dere ikke feilen her? Her mangler det nemlig en vesentlig ting. Nemlig fiskekake forkledd som havfrue. Herregud, assa.

Takk for følget!

Ja, ja. Det er vel bare å innse at vår, sommer og høst er forbi og at vinteren nærmer seg med stormskritt. Jeg forsøker å trøste meg med at når stemorsblomstene kan stå der fra april til slutten av oktober, så er det vel ikke den årstida vi skal inn i så alt for lang allikevel. Natt til søndag er det definitivt slutt. Da stilles klokka en time tilbake. 

Nå er det vel snart slutt. Jeg takker for lang og tro tjeneste.

Flaut, det er flaut, det er flaut, flaut, FLAUT!

Det er flaut å være bosatt i en kommune hvor innbyggerne bare kunne avse 35 kroner til årets TV-aksjon, hvis gode formål var å bidra til Flyktningehjelpens arbeid.
Ikke det at vi gav så mye heller, men vi ringte i alle fall TV-aksjonens givertelefon da ingen bøssebærer dukket opp. Den gode nyheten er at du fremdeles kan ringe 820 44 110.
200 kroner har du sannsynligvis råd til.
Hører dere, innbyggere i Skedsmo kommune??

Jeg sier som Arulf Øverland: Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke begås mot deg selv.

Svigermordagen

Dere visste vel at det er den internasjonale svigermordagen i dag? Dagen da du skal sette ekstra pris på den svigermorgen du har fått?  Flaks for oss at svigermor er på besøk akkurat nå. Når alt kommer til alt har jeg vært overmåte heldig med min svigermor. Det er jeg glad for. Til tross for at vi er veldig forskjellige går vi stort sett godt i lag. Oppsummert vil jeg si at min svigermor er omsorgsfull, sprudlende, inkluderende, skravlete og bittelitt gal. På den gode måten.

Barn på nytt

Denne uka har vi kost oss med fin musikk! Denne utgivelsen er slett ikke ny (2003) men ikke ante jeg (eller ungene) at den fantes. Gode, gamle Lindgren-sanger blir som veldig nye når svenske artister tolker sin Astrid.

Å høre Bo Kaspers orkester synge "Fattig bonddräng" gir i alle fall meg gåsehud.

Jag är fattig bonddräng, men jag lever ändå.
Dagar går och kommer, medan jag knogar på.
Harvar, sår och plöjer, mockar, gräver och bär.
Går bak mina oxar, hojtar visslar och svär.

Jag är fattig bonddräng, och jag tuggar mitt snus.
Och när lörda'n kommer, vill jag ta mig ett rus.
Sen, när jag blitt livad vill jag tampas och slåss.
Vila hos en flicka vill jag också, förstås.

Sen, då kommer sönda'n, och då vill våran präst,
att jag ska i kyrkan, men då sover jag mest.
Prästen kan väl sova hela måndagen men,
för en fattig bonddräng, börjar knoget igen.

Så går hela veckan, alla dagar och år.
Jag går med min lie, och jag plöjer och sår.
Jag kör mina oxar och jag hässjar mitt hö.
Harvar, gnor och trälar, och till sist ska jag dö.

Står där, fattig bonddräng framför Himmelens port.
Lite rädd och ledsen för de synder jag gjort.
Man ska inte supa, hålls med flickor och slåss.
Herren, Gud i Himlen, är väl missnöjd förstås.

Men, då säger Herren: Fattig bonddräng, kom hit.
Jag har sett din strävan och ditt eviga slit.
Därför, fattig bonddräng, är Du välkommen här.
Därför, fattig bonddräng, skall Du vara mig när.

Åh, jag, fattig bonddräng står så still inför Gud.
Och sen klär han på mig den mest snövita skrud.
Nu Du, säger Herren, är ditt arbete slut.
Nu Du, fattig bonddräng, nu får Du vila ut. 

(Det er slett ikke bortkasta penger å gå til innkjøp av denne utgivelsen, men den ligger på Spotify og.)

Barn på nytt: 25 sänger av Georg Riedel & Astrid Lindgren

En historie fra virkeligheten

Etter alle oppløftende kommentarer i forrige innlegg (takk!) fikk jeg stor tro på egne strikkeferdigheter. Det viste seg at Arne og Carlos også hadde sett puta og var vilt begeistret over fruas kreative evner. Så jeg ble invitert på studietur for å lære å strikke julekuler. Etter jobben i går kasta jeg meg i bilen og suste oppover mot Valdres.

Da jeg kom fram, satt Arne og Carlos og strikka som vanlig. 

Etter å ha blitt traktert med både kaffe og annet godt, satte vi i gang med julekulene. Og gjett om de ble fine!

Ok, da. Det eneste som er sant ved denne historien er at jeg har sett julekulene live. De henger over kontorplassen hos en forlagsansatt hos Cappelen Damm. Som tilfeldigvis gir ut den boka dere vet.

Pute og kjærlighet

Jeg har strikka pute! Det har tatt meg et år. Eller, strikkinga var unnagjort på en to tre (les noen måneder) men monteringa tok tid, gitt. Sist søndag var det innspurt, og plutselig var den ferdig. Det er mye som er gæærnt med denne puta. Hjertet ble skeivt sydd på, i alle fall etter montering, og monteringa ble det også noe rart med (les ikke pent) Ikke strikker jeg pent heller. Men det er MIN pute.
Mannen min har bidratt postivt under prosessen, særlig på oppløpssida. Sist søndag, i en meget kritisk monteringssituasjon kom han med følgende oppløftende kommentarer:

• så flink du er!
• det er meninga at hjertet skal sitte litt skjevt på, ikke sant? (han var muligens litt usikker her..)
• og da han skulle føle på produktet med sine bare hender, grep han den entusiastisk mens han utbrøt: "mmmm- den lukter av deg."

Og dermed ble det litt vår pute.

Og med litt billedredigering ser den vel ikke så aller verst ut.

Nå Heidi, har du én mindre grunn til å mobbe meg. Men jeg får vel starte på et nytt prosjekt!

Bok: "En dag" av David Nicholls

For de som liker enkle, lettleste og ukompliserte historier med snert og humor, passe dose romantikk, passe dose melankoli og gode personbeskrivelser, en godt oppbygd historie som driver seg fram av seg sjøl, ja da er dette boka. "En dag" er nydelig, fri for klisjéer og du klarer knapt å legge den fra deg. Historien handler om Dexter og Emma som etter en bedugget eksamensfest ender opp i samme seng. De kjenner hverandre såvidt fra før, og begge bedyrer dagen derpå at dette "ikke betyr noen ting", og at "de ikke er kjærester eller noe..". Dessuten er timingen elendig - Dexter har planer om å reise, Emma skal studere videre. Det ligger i kortene at Emma og Dexter er "meant to be", men de forstår det bare ikke selv. Og slik passerer 20 år, med håpløse kjærester, kronglete familieforhold, oppturer og nedturer i forhold til jobb og karriére. Emma og Dexter beholder kontakten og kaller hverandre "sin beste venn.".
Det beste (håper jeg) av alt, er at det også blir film! Klarer de å gjøre det på den riktige, gode, britiske måten, får vi snart en arvtager til "Fire bryllup..", "Notting Hill" og "Love actually".

Barnevakting

Til tross for min skrantende helse, er mye bedre nå, ble jeg utkommandert meldte meg alldeles frivillig til å sitte barnevakt fra lørdag ettermiddag til søndag formiddag. For tre snørrete og grinete unger verdens skjønneste unger. Jeg burde ha skjønt at det ble et sabla spetakkel har aldri sett blidere unger. Ikke ville de ha mat de åt som bare det, og ikke ville de leke de hadde det kjempekjekt. Da det var leggetid protesterte de vilt , minstejenta brukte opptil flere timer på å sove 2 minutter og ikke før jeg hadde fått lagt nummer to, så våknet nummer en og det var umulig å få henne til å sove igjen det tok et par minutter til og så var den i boks. Lørdagskvelden ble liksom borte i mas og kjas jeg koste meg som bare det, og de kjipe foreldrene verdens søteste foreldre hadde satt igjen en flaske saft to flasker rødvin som takk for hjelpa. Foreldrene hadde selvfølgelig dratt av gårde på en skikkelig harry rølpefest  bryllup, og jeg måtte ta til takke med minimalt med søvn  har sovet ordentlig godt. Og som ikke det var nok våknet den minste klokka seks klokka ni og så var det på`n igjen.
Da foreldrene endelig dukket opp sånn nærmere søndag kveld søndag formiddag var de sure og gretne blide og sprudlende fornøyd og takket ikke en gang for hjelpa de takket og takket og takket. Jeg håper det er veldig lenge til neste gang jeg håper jeg får sjansen igjen en annen gang, for dette var en skikkelig nedtur opptur.

Og for de som måtte være i tvil: versjonen uten strek er selvfølgelig den hele og fulle sannhet.  For som alle barnevakter flest erfarer,  er unger så utrolig greie når foreldrene er borte vekk. Det er fint at det er sånn.

Skomakerens barn og så videre

Det er bare å innrømme det først som sist: jeg er alt for dårlig til å lese historier for ungene mine. Vi leser, men ikke ofte nok. Denne illustrasjonen  inspirerer meg til å ta meg sammen. Er det ikke fint?

© Kitty Crowther, Sov gott, lilla groda, 2005, Eriksson & Lindgren/Rabén & Sjögren

Lille frue trillet ned

Lille frue på konferanse i Drammen

spennende innlegg var det jammen.

Lille frue, god og mett, 

reiste seg for å få en strekk.

Trappa den var bratt og glatt

det gikk så fort, og der det glapp!

Lille frue trillet ned,

trillet lenge og på kne.

Legevakt var rette stedet,

leggen hoven, alle ser det. 

Og jammen meg et kutt eller to,

og anselig mengde blod.

Flaut og pinlig, jævlig vondt

ikke gråte, bare tenke

tårene får vente.

Bæbu bæbu

legevakta

som tok bilde, fikk jo fart da!

Leggen hoven, kneet rødt,

kuttet ellers ganske bløtt.

Vi får sy, sa legen kjekt

fruen bleknet, ingen nekt.

Så ett sting, ja kanskje to,

nå skal sårene få gro. 

Lille frue trillet ned 

på ei trapp i Drammen et sted.

Lille frue blir viden kjent

for klønete gange -

ja bare vent!

Men fruen, hun er ikke knekt, 

og tenker bare "ingenting brekt!"

I morgen renner atter en dag

og nye sjanser, men ikke i dag. 

 Ps.
En liten melding til min mor: 
det går bra med meg. 
Du behøver ikke å ringe.

Fastleger og sosialdemokrati

Jeg har forsøkt å skrive dette innlegget et par ganger nå, men ikke fått det til. Jeg vil at det skal være kort og poengtert, fordi det opptar meg. Men teksten ble lang og hørtes ut som en lidelseshistorie. Og det ville jeg ikke. Fordi jeg egentlig ikke har hatt det så ille, men ille nok de siste 14 dagene. Det var disse øra. Som ikke ville åpne seg samme hvor mye jeg har forsøkt på egen hånd, blåse, blåse, nesespray,olje, tabletter-Ingenting har funka. Og jeg har ikke hørt. Det ene øret har sust fra morgen til kveld, og og de siste dagene har hodet vært som en trykkoker, om én kan forestille seg det.

Jeg har forsøkt å få time hos fastlege. Opptil flere ganger. Jeg har vært rolig og saklig, sagt at det ikke haster så mye, men allikevel. Og fastlegen (eller kontoret) har respondert og sendt meg til legevakt. To ganger. I dag var det nok. Etter nok en gang å  ha fått tildelt time om tre uker - fikk jeg mer enn nok, og plutselig slo denne idéen ned i meg: hva om jeg tar kontakt med en privat lege? Bedriftslegen, for eksempel?

Jeg fikk time på dagen. Jeg har vært der i ettermiddag. Det tok ett kvarter å fikse problemet slik at jeg nå hører atskillig mer enn jeg gjorde tidligere i dag. Det er fremdeles ikke bra, men for første gang føler jeg meg trygg på at det vil ordne seg med rett medikamentbruk. Jeg har betalt 800 kr for ett kvarter. Det var det verdt. Jeg hadde penger og anledning til å gjøre det.

Men jeg tenker:
jeg betaler skatt etter evne og har derfor krav på offentlige helsetjenester. Det er dette som er fint med sosialdemokratiet. Alle skal ha lik rett til behandling. Åkkesom. Men denne gangen syns jeg det svikta. For meg er tanken på et privat helsevesen så fjern at det tok meg 14 dager i boble for å forstå at det var private tjenester jeg måtte ty til. Jeg har lært nå. Og om øreproblemer høres uskyldige ut, så kunne det i lengden ha gått skikkelig ille. Neste gang jeg ikke kan vente, vil jeg bruke det private én gang til. Særlig dersom jeg tror det er alvorlig. Særlig dersom det gjelder ungene mine. Jeg er ikke typen til å banne og sverte og true meg inn på legekontoret. Og jeg tenker på de som venter og som kanskje venter for lenge. Som ikke kan ta seg råd til en tusing eller to hos det private. Og da kjenner jeg at jeg blir frustert. Fastlegeordningen garanterer deg behandling innen rimelig tid. Men hva er rimelig tid ?

Og nå ble det litt langt allikevel. Dere får ha meg unnskyldt.

Ukeplanpresentasjon

På jobben hos oss holder vi av og til mange presentasjoner. I dag har vi forberedt én til. Da dukket plutselig den glimrende idéen opp om at man strengt tatt kunne lage fiffige presentasjoner for familien også. (det er en sann glede å jobbe med slike kreative sjeler!) Legge inn en snasen powerpointpresentasjon og kjøre opp på stort lerret i heimen på søndag ettermiddag. Sjekke at alle stiller forberedt og tar notater over uka som skal komme, og at ingen avtaler kolliderer med hverandre. Som presentasjoner flest bør den ha noen velvalgte poenger som alle kan humre litt over, noen festlige bilder, eller så kan du også bygge inn noen pussige små fakta som de søte små kan dra lærdom av. Sitater er velegnet her. Dette tror jeg rett og slett er en släger for den moderne familie.



Og for å sikre at alle har tilgang til presentasjonen også etter at den er presentert, er det helt sikkert lurt å dele den med resten av verden på f.eks Slideshare.

November

Undertegnede og Odd Nordstoga hadde et noe anstrengt forhold i starten. I etterpåklokskapens lys kan nok det sees i sammenheng med at ei viss husmor lå på sofaen, nær 100 kg tung, uten i stand til å bevege seg , og langt på vei med den tredje Bukken Bruse når Odd sang "Grisen står og hyyyle" på radioen den våren i 2004.
Men nå er undertegnede og Odd bestevenner. Jeg gleder meg til november for da skal jeg nynne "å, å, å, det æ noko som hender, og det er ein som eg kjenner, det æ november."
Og så blir november så mye finere, det er jeg helt sikker på.

Lang dags ferd mot natt

Jeg har sett "Lang dags ferd mot natt" - regissert av Stein Winge for Riksteateret. Stykket er skrevet av Eugene O`Neill og følger familien Tyrone i et skjebnesvangert døgn hvor alle kort legges på bordet, alle hemmeligheter spilles ut og alle anklager rettes mot alle. Handlingen er basert på forfatterens eget liv, og så sterk var historien at forfatteren forbød noen å sette opp stykket inntil det hadde gått 25 år etter hans død.
Liv Ullmann er strålende i rollen som Mary Tyrone.

Foto: Kjerand Nesvik

Love is in the air

Høstferie og ungene bortreist en hel uke. Det har vært duket for en uke med romantiske tildragelser her i Myra. Dette har vi selvfølgelig utnyttet til fulle.

• Vi har ruslet hånd i hånd i fantastisk høstvær mens vi har sett trekkfulgene fly over den rosarøde himmelen.  Vi har ikke gått en eneste ettermiddagstur. Og det har for det meste regna. 
• Vi har hatt dype og gode samtaler, akkurat som kronprinsparet. Husmora hører fremdeles ikke utpreget godt, og sliter med vedvarende dotter og sus i øra. "Hæ" er det mest brukte ordet i uka som har gått. 
• Vi har gjort mye spennende sammen. Beriket forholdet med gode opplevelser som gir oss mange hyggelige minner å se tilbake på. Vi har malt gangen  og pusset ned og lakkert dørstokker. 
• Vi har kost oss med treretters middager og rødvin. Vi har spist ferdigpizza, brødskiver og takeaway. 
• Vi har selvfølgelig avsluttet denne uka med en heidundrende barrunde hvor vi har sett hverandre dypt inn i øya etter den femte fredagspilsen og erklært vår kjærlighet til hverandre. Vi ser på gullrekka på NRK.
•  Vi har sovet lenge hver dag. Dette er faktisk tilfelle. Helt til halv sju, i motsetning til klokka seks. Hvilket er luksus.

Til tross for at vi muligens ikke har vært det mest romantiske paret denne uka, har det vært fint allikevel. Fordi det er oss. Og i morgen blir det bra å få ungene tilbake.

Strikk ei kule!

Dersom jeg kunne strikke, ville jeg garantert ha kjøpt denne boka! Arne og Carlos slår til med julekuler. Ok, det er kanskje litt tidlig, men hvis vi skal bli ferdig til jul, så...

Bonderomantikk

Livet er fullt av tilfeldigheter. Dersom min far hadde avfunnet seg med odelen og min søster hadde bestemt seg for å gjøre noe helt annet, kunne det jo hende at det var meg som jaktet på kjærleiken på TV2. Når det er sagt, er jeg i grunn glad for at jeg slipper akkurat det. Og for at jeg rykker stadig nedover i arverekkefølgen.

En bestefar, en tante, en søster og en bestemt ung dame i førersetet på traktor.

Bok: fremdeles "Min kamp..."

Må bare gi en statusoppdatering på Knausgårdkjøret som jeg er inne i. Jeg er halveis nå, og har ikke tenkt til å gi meg før jeg er ved veis ende. Veldig kort oppsummert kan jeg bare beskrive det jeg har lest som noe som treffer meg i hjertet. Det er uavhengig av Knausgård som person, han er i denne sammenhengen faktisk ganske uinteressant for meg. Men livsanskuelsen, betraktninger av det hverdagslige, beskrivelsen av en oppvekst og ikke minst språket gjør disse bøkene til noe helt spesielt - for meg. De siste dagene har debatten gått igjen om hvorvidt han har solgt sjela si - og ikke minst andres - for å skrive disse bøkene. Debatten om hvorvidt det er forfatterens eller forleggerens ansvar å trekke grenseganger er både interessant og viktig. Jeg har ingen problemer med å se at personer som (ufrivillig) har blitt  romanpersoner syns det både er vondt og sårt å få livet sitt brettet ut mellom to permer. Jeg har tenkt til å høre radiodokumentaren fra Tonje Aursland som beskriver nettopp dette.

Notér det ned!

Jeg er svak for notatbøker. Jeg tror alltid at livet i sin helhet blir mye enklere når jeg kan notere noe ned ett sted. Hva dette noe er, står fremdeles uklart for meg. Det som derimot skjer, er at notatboka blir liggende - ubrukt. Men jeg lærer aldri, og én dag kommer jeg til å bli en person som tar notater - av noe.

Hadde jeg kommet over denne i en norsk butikk hadde jeg kjøpt den på flekken. Når jeg må bestille den fra Etsy er terskelen muligens litt høyere. Men kanskje det er noen som kan få den i julegave?

Lønn som fortjent?

I helga dumpet det ned et brev i postkassa. Høytidelig signert av sjefen over sjefen som kunne berette om resultatet av årets lønnsforhandlinger. Jeg blir aldri enig med meg sjøl om hva jeg syns om slike forhandlinger. Hos oss forhandles lønnen av forbundet. I forkant må du sjøl forfatte et krav om hvorfor du fortjener så mye høyere lønn. Allerede her sliter jeg. Jeg syns, i likhet med mange, at det er ubehagelig å skulle fremheve den jobben jeg har gjort i året som har gått. Hva er den verdt? I bunn ligger selvfølgelig sentrale føringer og en ramme som styrer det hele. Så en pekepinn om hva du kan kreve er alltid på plass.

Så kommer resultatet. Som ikke er din egen private sak, men som alle medlemmer i samme forbund får kjennskap til. Da kommer, enten du vil det eller ei, sammenligningen inn. Det er ubehagelig å se at du passerer kolleger som kanskje har vært der lenger enn deg. Det er ubehagelig ( i visse tilfeller) å se at noen tjener mer enn deg. Det er uansett en beklemmende følelse.

Jeg er ikke misfornøyd med årets oppgjør- det kunne ha vært bedre og det kunne ha vært verre. Og jeg blir aldri enig megd meg sjøl om hva som er den beste måten å oppnå høyere lønn på. For jeg har opplevd begge deler. Jeg har jobbet i det private hvor enhver lønnsforhøyelse kom som julekvelden på kjerringa etter sjefens forgodtbefinnende. Jeg har jobbet i det kommunale hvor sjefen forhandlet fram lønn for meg, etter samråd med undertegnede. Og nå altså i det fylkeskommunale hvor forbundet forhandler.

Det ble noen tusen i år. Alle monner drar, som kjent.

Hva med deg? Er du flink til å forhandle om lønna di? Er det greit eller flaut eller begge deler?

Den allra största möjliga tyssnad

blir det jo når alle unger har dratt på høstferie. Jeg savner lydene! Dessuten blir det jo ikke bedre av at jeg fremdeles ikke hører noenting. I vårt ekteskapelige samvær vurderer vi sterkt muligheten for tegnspråk, for våre lenge planlagte utflukter og middager med romantisk tilsnitt (i fravær av ovennevnte unger) forsvant med hørselen, for å si det sånn.

Foreløpig må husfaren snakke veldig høyt til husmora, ellers risikerer han bare å få dumme smil til svar som i "jeg hører ikke hva du sier, men det er sikkert greit, kjære."

Gave? Alt nå??

Jeg går her og tenker på julegaver. Nå som det er 1. oktober og alt. Kunne det ikke vært en fordel å være litt tidlig ute i år? Gjøre til skamme alle påstander om at menn stort sett handler julegaver på lille juleaften? Jeg vet hva jeg ønsker meg allerede nå, så hvis noen bare kjapper på, så er julegave til husmora i boks.
(str. 40, du finner den her, om du skynder deg, det er bare er én igjen..)

Bok: "13 gode grunner" av Jay Asher

"13 gode grunner" er urovekkende lesing. Hvorfor tar et ungt menneske sitt eget liv? Bokas forteller, Clay Jensen finner en dag en eske med kassetter på trappen da han kommer hjem fra skolen. Kassettene er spilt inn av Hannah Baker, ei jente som tok livet sitt 14 dager tidligere. "Jeg håper du er klar, for jeg skal fortelle deg livshistorien min. Eller: hvorfor livet mitt tok slutt. Og hvis du hører på disse kassettene, er du en av grunnene." Med kassettene følger et kart og klare instrukser for hvordan kassettene skal sendes videre.

Clay fortviler. Han kan ikke skjønne hvorfor han er én av grunnene, men samtidig tvinges han til å høre på, og i et hektisk døgn følger vi Clay - og Hannahs historie fram til den dagen hun velger å avslutte sitt eget liv. Ikke alle 13 grunnene er like åpenbare, noen overtramp er grovere enn andre, men det er lett å forstå at Hannah i sitt hode drives mot det uungåelige - for henne. Samtidig blir vi som lesere påminnet den ubehagelige sannheten om hva vår oppførsel og våre bemerkninger kan føre med seg. Ungdomstida er på alle måter en skjør tid, perspektivene blir ofte forvrengte og verden sort eller hvit.

Jeg tror "13 gode grunner" er ei bok som vil berøre mange, og at det er ei bok som godt kan brukes til videre diskusjoner i klasserommet. Du kan på ingen måter stille deg likegyldig til historien som fortelles.