En fødselshistorie anno 2.juni 2000

Enhver som har vært med på en fødsel vet at det er en skjellsettende opplevelse. Så også denne fødselhistorien fra det herrens år 2000.

Etter noen dager på overtid merker husmor denne dagen at noe er i gjære. Ganske snart går det opp for henne at dette er dagen da barn nr. to har valgt å komme til verden på. Muligens burde hun ha skjønt dette på et tidligere tidspunkt, men da dette "noe" opptrer ca hvert andre minutt, skjønner hun at det er på tide å tilbakekalle husfar. Han på sin side har såvidt rukket innom jobben før han må snu i døra. Vel hjemme igjen ringer de spente, vordende foreldre til Ullevål. Der møtes man bare med et opptattsignal! Hallo! Hvor er hotline for fødsler? Desperat ringes et annet nummer. Der er det også opptatt! Det som virker som veldig lange minutter tikker avgårde, men tilslutt oppnås kontakt med det travle sykehus. "Kom med én gang!" lyder beskjeden fra sykehuset. Som sagt så gjort, eller i det minste nesten. De vordende foreldre har gjort litt dårlig research. De har trøbbel med å finne fødeavdelingen, og da de endelig finner den, finnes det selvfølgelig ikke parkeringsplasser å oppdrive. Den heltemodige ridder parkerer resolutt på "forbudt"-parkering og følger sin viv opp til barselavdelingen. Gjett hva? Der er det OPPTATT! Det finnes ingen ledige fødestuer å oppdrive, så husmor blir stående betuttet på gangen (og tvinges til å høre på vrælende, fødende kvinner..) mens husfar fyker avgårde for å parkere bilen på et mer egnet sted. Nå tikker klokka fort, men etterhvert er det da heldigvis ett barn som har kommet seg ut av sin mor og forsåvidt fødestua, slik at det også blir plass for denne historiens helter. Alt skjer så fort, og mens husmor banner av hjertens lyst og peser at "dette absolutt ikke går og at hun gjerne vil komme hjem, takk", så har husfar på sin side sett for mange amerikanske filmer og roper "push" i annenhver setning. "Push?" En liten advarsel til alle fedre to be: du roper bare ikke "push" til din fødende kvinne. Det er umåtelig irriterende og absolutt IKKE til hjelp. Men historien endte umåtelig lykkelig: klokka 12:42 kommer lille I seilende ut, frisk og fin og skikkelig søt. 3612 gr. og 50 cm lang.

I dag har vi heist flagget i Myra og gleder oss over at jenta vår er hele 8 år. ( og vi har forlengst tilgitt storebror for at han, etter å ha hørt at det ble en jente, besluttet at det ikke hastet med å besøke sin bitte lille søster, og at han godt kunne vente til neste dag.!!)