onsdag 16. mars 2011

Et liv i Lykkeland?

Hvordan bruker vi Facebook? Hva ønsker vi å kommunisere ut til familie, venner og bekjente via statusoppdateringer og bilder vi legger ut på Facebook? Aftenposten hadde en artikkel om temaet den siste uka, likeledes Foreldre & Barn 02 2011. Begge artiklene er interessante og konkluderer stort sett med det samme: Facebook har blitt et sosialt medium hvor vi forteller hverandre om hvor bra det går, så spreke vi er, hvor god mat vi spiser og så flotte barna våre er. Fasadebygging, med andre ord. 

Jeg syns begge artiklene har gode poenger. Noen ganger er det påfallende hvor mye lykke det er i den norske heimen, blant venner og bekjente. Andre ganger tar jeg meg i å skryte helt for egen maskin. Men forteller aldri om en skikkelig dårlig dag, med mindre jeg tar på meg den sjølironiske maska.  

Samtidig tenker jeg at Facebook heller ikke er en arena hvor jeg velger å klage på sjefen, sutre over den umulige ektemannen, (ikke det at han er det) fortelle om at nå har jeg det helt bånn i bøtta. Dette er personlig, og noe jeg godt kan fortelle til venner og familie. Men ikke på nettet. 

For å være helt ærlig syns jeg det egentlig er ganske koselig å holde meg oppdatert på venners gjøren og laden. At Siri er på babysvømming, at Jens har fått sin første tann, at Ola spiser tapas og at Per og Kari skal på skitur. 
Men alt med måte. Også på Facebook. Det er ikke interessant å lese at Sissel har trent fem ganger denne uka og finner det nødvendig å spre det glade budskap fem ganger på rad. 


Jeg er aller mest begeistret for gode koblinger. Når det lenkes til en interessant artikkel eller en musikkvideo. Og Facebook er super å bruke dersom du lurer på noe. Den som roper i Facebookskogen, får som regel svar. 


Hva syns du? Er det for mye lykke på Facebook? Hva slags statuser deler du med andre? 


(Ps. Ethvert navn i dette innlegget er fiktive navn og kan på ingen som helst måte knyttes til mine venner på Facebook) 

Lykke er jo også en subjektiv opplevelse. En real fest kan for eksempel vekke begeistring hos mange.

6 kommentarer:

  1. Er det ikke deilig med litt positivitet også i livet, ikke bare øse ut av seg alt det negative og sykdomsrelaterte!?
    Jeg er helt enig med deg.

    SvarSlett
  2. Ha ha, jeg legger ikke ut noen statusoppdateringer, jeg...Men liker å lese, og det gjør meg ikke noe at folk kommer med hverdagslig info. De som hele tida skriver om at de har vært på "herlig tur med verdens beste unger" og siden "koser seg med et glass vin i armkroken på min fantastiske drømmemann" - vel, det tar jeg med ei klype salt, for å si det sånn...
    I det store og hele er jo positivitet bedre enn klaging og syting. Men jeg tror ikke at alle er så forbaska hæppy hele tida.

    SvarSlett
  3. Siri er som regel på småbarnssvømming - dessuten er det faren som er.. haha...

    Har selv en greie om Lykkeland liggende, kommer i morgen - i påvente av nye gode poenger - som aldri kommer andre steder enn i alle andres betraktninger *ler*

    SvarSlett
  4. Jeg hadde også et innlegg om dette for en god stund siden. Jeg syns det blir for mye happiness rundt omkring til tider. Folk har det rett og slett ikke SÅ bra hele tiden - det nekter jeg å tro. Men, som du sier, de dårlige dagene blir ofte for personlige til at man vil flashe det. Jeg syns imidlertid det kan bli litt drøyt når folk alltid, omtrent hver eneste dag, skal fortelle hvor utrolig lykkelige de er *hjerte, hjerte, hjerte*. Jeg klarer rett og slett ikke å tro på dem! Og hvem sa at statusen måtte oppdateres for hver minste lille sinnsendring?
    Nå hørtes jeg sur og meggete ut, haha. Det var egentlig ikke meningen. For stort sett er jeg positiv - men, jeg lar ikke folk tro jeg er bedre enn det jeg er. Strengt tatt er jeg nok ganske gjennomsnittelig :-)

    SvarSlett
  5. Det er egentlig litt rart at statusmeldinger er så positive. Når vi møter hverandre i heisen eller på bussen er det vanskelig å være positiv; "Åh, så kaldt det var i morges" "Uff, jeg er så trøtt i dag" osv. osv. Derfor synes jeg det er flott at folk sprer positive budskap på fb.
    Man kan da virdelig ikke irritere seg over dette? Det fine med fb er jo at man velger selv hva man vil lese. Man MÅ ikke se på de toogfemti feriebildene til xx, og synes man noen skriver (les skryter) av f.eks. treningen, ja så fjern innleggene da, det er ikke verre enn det.
    Nå er jo fb mye mer enn å lese statusmeldinger da. Invitasjoner til arrangementer f.eks. - genialt. Facebook/sosiale medier har kommet for å bli. Jeg ler av de innbitte motstanderne.
    Anita

    SvarSlett
  6. "Se og bli sett" er det ikke det vi ønsker, vi som legger ut statusoppdateringer? Se meg, da!
    Og jeg synes stort sett det er hyggelig, men blir litt lei av å lese det samme om og om igjen...for min del synes jeg det hadde vært fint om flere turte å stå frem med at man IKKE er så vellykket. Å bare lese om andres lykke kan gjøre at man føler seg ENDA mer ulykkelig selv, enn det man faktisk er. Kan være med å skape et falskt bilde av virkeligheten, akkurat som media noen ganger gjør. Temaer som "dårlige dager" blir mindre tabubelagt om flere stod fram og faktisk innrømmet at det ikke alltid er så rosenrødt. Men jeg forstår jo at man må være forsiktig med hva man legger ut også. Noe må må være privat, og den grensa er forskjellig hos folk.
    For øvrig synes jeg det kan være vel så irriterende med de som ALDRI legger ut noe på statusen sin, men bare er inne for å se andres. Hvorfor er man på facebook da+ Av ren nysjerrighet?? Nå provoserer jeg sikkert, men...setter pris på at andre deler når jeg gjør det selv! Gi og ta gjelder vel også på fb?

    Klem Sagge



    Bra innlegg, Heidi!

    SvarSlett

Om du vil legge igjen kommentar, men ikke har egen blogg: Velg "Navn/nettadresse" istedet for "Anonym". Skriv inn ditt eget navn eller nick, nettadresse er ikke nødvendig.

Og takk for at du kommenterer, ikke noe gjør en blogger mer fornøyd!