Det beste med ferie er at man kan sove så lenge man vil. Det setter familien stor pris på. De som etterhvert kjenner oss godt, vet at vi er en gjeng med B-mennesker. Ingen av oss har spesielt glede av å se soloppgangen over Myra eller lignende aktiviteter sånn tidlig på morgenen.
Og slikt går i arv. Ungene sover og sover om morningen, og skulle de mot formodning bli vekket av noe, så tusler de stille opp for å se litt TV, alternativt kryper de ned i senga sammen med husmor&husfar. O`lykke. (siste punkt gjelder ikke store M..)
Av og til må vi tåle litt mild mobbing for våre sovevaner. Og det er klart. I helgene og i feriene henger vi litt etter. Når andre hiver innpå lunsj, tusler vi med (ehm) frokosten. Når noen er ute i skog og mark eller på shopping, står en av oss fremdeles i dusjen. Men strengt tatt bryr det oss ikke. I 5 av 7 dager er vi tidligere oppe enn noen. Vi tar det igjen der.
Det verste med ferien er derfor at den snart er over. At vi snart tvinges opp til ugudelige tidspunkt for å stresse av gårde til jobb og skole. Det er ikke jobben i seg sjøl som ikke frister, det er jobben med å komme seg dit - sånn noenlunde i live. Samfunnet er slett ikke lagt opp for å tilpasse B-menneskene blant oss. Hvor naturlig er det liksom å stå opp klokka 6 og gjerne litt før det? Husmor gruer seg allerede. Snakk om overgang. I praksis snakker vi om 4-timers forskjell på døgnrytmen. Det er ingen spøk, men heldigvis har vi helger å ta av. Da skal det zzzoves, da!!
He he, vi har slitt i to uker nå med stå opp om morgenen. Det er ikke lett å snu etter ferien. Selv om det er sommer og lettere og alt det der er det vanskelig å snu. Men nå skal vi ha ferie igjen neste uke så da blir vi sikkert helt på bærtur igjen.Men mannen i huset sier han skal stå opp åtte hver dag neste uke...Da kan jeg sove så lenge jeg vil i allefall!
SvarSlett