Den digitale hukommelsen eller magien som ble borte

Alt har blitt så mye enklere i våre dager. Ta for eksempel dette med å ta bilder. Før hadde vi store filmruller som vi puttet inn i kameraet, og deretter var det bare å knipse i vei, 24 eller 36 bilder. Når bildene var tatt var det bare å sende inn filmen i poser til Foto-Knutsen eller Express-film. Deretter ventet vi spent på resultatet en ukes tid, og den dagen da fotoposen kom i posten, var det litt juleaften og 17. mai på én gang. Dersom vi absolutt ikke kunne vente på resultatet, var det times-fremkalling som gjaldt. Det kostet riktignok noe mer, men var som regel alltid verdt prisen.

Alt har blitt så mye enklere i våre dager. Men Mia i Myra lurer på om det er like mye sjarm nå- som den gang? For hva skjer med bilder som blir tatt med digitalt kamera? De lagres på en pc, eller på Flickr eller begge deler, men hva er egentlig sjarmerende med det? Og hva med alle bildene som ikke ble så bra, men som vi i gamle dager kunne fnise av i det uendelige? I dag sletter vi disse bildene, for hvem vil vel ta vare på et bilde som stiller én i et ufordelaktig lys?
( Nå skal det i i samme åndedrag nevnes at husmor hadde foretrukket at familiens bryllupsbilder hadde vært av en annen kvalitet. På den annen side: du verden hvor moro vi har det når vi ser på disse bildene!)

I gamle dager limte vi bildene inn i fotoalbum og dokumenterte familiehistorien. Nå ligger de som sagt stuet vekk på en eller annen pc, og ingen gleder seg av den grunn. Ganske pussig, fremskrittet tatt i betraktning.