Virkelighetsnært

"Søsteren min Rose bor på peishylla. Eller - litt av henne bor der. Tre av fingrene hennes, den høyre albuen og en kneskål ligger på en kirkegård i London. Mamma ville ha en grav å gå til. Pappa ville kremere henne og spre asken over havet."

Noen ganger aner jeg ikke hva slags bøker jeg plukker med meg. Noen ganger dukker det opp perler som skinner. Og noen ganger er bøker så aktuelle at du skulle tro de var skrevet ut fra en nær hendelse. "Søsteren min på peishylla" er ei slik bok,  og i kjølvannet av samfunnsdebatten som vil komme etter 22.juli er dette ei bok som bør leses av flere, og gjerne i skolen. 


Det handler om integrering, felles forståelse, om å akseptere ulikheter, om en familie i oppløsning, om at den neste generasjonen alltid er vårt fremste håp for en mer fredfull verden. 

10-årige Jamie er fortelleren i denne historien. 5 år er gått siden hans eldre søster Rose blir offer for et terrorangrep i London. Tilbake sitter tvillingsøsteren Jasmine (Jas), Jamie, mor og far. Mor forlater far, (og barna, viser det seg) far drikker mer enn han bør, og han hater muslimer. For muslimer har drept datteren hans. Alle muslimer er terrorister. Hørt det før? 


De to gjenværende søsknene må takle tilværelsen så godt de kan. Da de flytter fra London til en liten by i provinsen øyner Jamie et nytt håp om at ting kan bli bedre. Han forstår fort at det ikke blir slik han håper på. 

Livet på den nye skolen er heller ikke problemfritt. Den eneste vennen Jamie får er Sunya. Og Sunya er muslim. Etterhvert forstår Jamie at farens antagelser er sterkt overdrevet, men hvordan kan han forklare dette til en mann som er full av hat? 


Når jeg skriver dette høres det ut som en fryktelig trist historie. Men det er det merkelig nok ikke. For her er både situasjonskomikk og varme beskrivelser av tette bånd mellom mennesker. Og slutten er oppløftende, men ikke forutsigbar. Men du må nok regne med å gråte en liten skvett. 

Dette er kanskje den beste ungdomsboka jeg har lest så langt i år. 

God lesemandag!!

Rollebyttesøndag

Mor er hjemme for å fikse hus&heim.
Inkludert beising av terassegulv dersom det tørker opp i løpet av dagen. 
Far er borte med jenter på Tusenfryd. Fordi han hadde lovt det i et ekstremt svakt øyeblikk.

Mor orka ikke tanken på å besøke enda en aktivitetspark i løpet av sommeren 2011. Det må holde med Fårup, Aalborg Zoo og Legoland. Samt utallige turer til vårt lokale utendørs badeland.
 

God søndag, alle sammen! Hva gjør dere i dag? 

Dette er én av mange årsaker til at jeg ikke er spesielt begeistra for sånne parker. Ventetid, kø, atter kø. Bildene illustrerer hvor lenge vi stod i kø for å i det hele tatt å kunne komme innenfor dørene til det forgjettede Legoland i sommer. Jeg eier ikke tålmodighet med slikt.

Dansk syklist

Med skolebytte kommer også nye rutiner. Nå kan vi sykle til skolen, og deretter til jobben. Det er fint. Vi har sykla ei uke nå, og jeg koser meg. 
For meg er en sykkeltur en anledning til å puste ut. Sykle i rolig tempo, ta inn naturen. Kjenne på vinden, se på skyer og sol, hager og jorder. Jeg kommer meg fram uten å bli svett. Jeg tror jeg er en dansk syklist. 

Det er mye mulig at mine observasjoner av danske syklister er prega av at jeg stort sett befinner meg i Danmark når det er sommer. Kanskje de danske syklistene girer ned om sommeren. Tråkker roligere, slik som meg. 

Tilbake til hverdagen. På min vei til jobben som en dansk syklist kjenner jeg meg som en aldri så liten outsider. For de andre syklistene - de norske - de regelrett sprinter forbi som de har fanden i hælene eller en mulighet for å vinne en etappeseier i Touren. I ikke spesielt kledelige kondomsykkelshortser med tilhørende signalfargede, pustende jakker kommer de susende. (Sorry,men de shortsene er ikke spesielt hotte- for å si det sånn.)

Da gjelder det å passe seg.  
For de norske syklistene eier ikke sykkelfolkeskikk og syns at du er en raring som forstyrrer tråkket. Dersom du er så dum at du ikke hører at de kommer, ja da kan du bare takke deg sjøl. 


Unna vei, for her kommer jeg! Pussig nok er disse syklistene som oftest en mann mellom 40 og 50 år. Jeg aner ikke hvorfor.


Og jeg lurer: er dette kanskje et storbyfenomen? Sykler de slik i Oslo, og omegn, i Bergen og i Trondheim? Og kanskje i Køben? Sykler de roligere på Sunndalsøra eller i Ballangen?

Sykling er utmerket trening. Men av og til er det lov til å være dansk syklist. 
Tenk på det neste gang du tråkker forbi meg.

Akkurat sånn

- Skravla går, latteren rår. 
- Det er fremdeles ei uke igjen av skoleferien. 
Akkurat sånn vil vi gjerne at det skal være. Et hus hvor venner kan komme hvis de vil. 

Ha ei flott helg, gjerne sammen med venner!

Hjelp

Det er så mange som har skrevet godt om sultkatastrofen på Afrikas horn. Så det trenger ikke jeg å gjøre. Les for eksempel innleggene til Siri, Pia og Mammadamen. Men jeg kan hjelpe Care med å spre budskapet ytterligere, slik de så hyggelig har bedt meg om. Det skulle bare mangle.

Interiørblogging#3

Jeg lover, lover, lover at dette blir siste innlegg om stæsj på ei stund, men jeg må jo bare vise fram at jeg har brukt ferien godt og tilsynelatende har lært heklingens edle kunst. "Ingen utfordring for stor" tenkte undertegnede og tok med seg boka "Helt enkel hekling" i et optimistisk øyeblikk. (Undertegnede har aldri tatt i en heklenål tidligere.

Jeg er nå den lykkelige skaper av en stykk oppvaskklut heklet med fastmasker i bakre ledd.  Det mer enn aner meg at det fins mer kompliserte heklegreier enn som så. 

 

Nostalgitripp

På to dager har jeg lest to bøker. For jeg blei litt hekta. For oss som vokste opp på 80-tallet, er Linde Hagerup sine bøker om Billie et veldig fint gjensyn med en oppvekst hvor både karakter og miljøer er gjenkjennbare. Alt var nemlig så mye enklere før. Det var sossene (med foreldre som hadde godt med penger og dertil stemte Høyre), det var de midt i mellom(som ikke skilte seg noe særlig ut) og så var det frikerne og punkerne (med foreldre som gjerne bodde i blokk, og som stemte rødt) Hovedpersonen i Linde Hagerups to flotte bøker, "Ingen som røyker hopper strikk" og "Get used to it" , Billie, tilhører vel helst sistenevnte kategori. 


Billie er oppkalt etter Billie Holliday, har skilte foreldre, ei mor som er litt fraværende og en storebror å se opp til. Billie er bråmoden og kan ikke bli voksen fort nok. I starten av fortellinga er hun elleve år og på vei bort fra bestevenninna Nina som henger igjen i barndommen, slik Billie ser det. 

– Veit du at det faktisk kan bli tredje verdenskrig når som helst? sa jeg plutselig. – Vi er midt i en kald krig, og det er atomvåpen overalt. I USA sitter det en idiot som kan gi en grusom ordre når det måtte passe ham. I Sovjet er det akkurat det samme. Hæ? Vi kan ikke leke tredje verdenskrig. Du må jo skjønne det.

Spenningen knytter seg mye rundt hva som vil skje med disse to jentene på vei inn i det voksne livet. Nina har strenge foreldre, er idrettsjente og prektig. Billie har ei mor som lar henne gjøre stort sett som hun vil, og når hun vil. Fri barneoppdragelse kalles det visst.


Språket flyter lett og godt og gjennom to bøker får vi en aldri så liten nostalgitripp tilbake til egen oppvekst samtidig som dagens ungdom også kan kjenne seg igjen i problematikken som vil eksistere til evig tid: hvordan blir du egentlig voksen?