Vreeswijk

Det er kanskje i seineste laget å komme med en filmanbefaling når filmen er mer enn et halvt år gammel, men pytt sann. Når filmen er god, forteller jeg det gjerne videre til alle som enda ikke har sett "Vreeswijk" med Hans-Erik Dyvik Husby i hovedrollen som Cornelis Vreeswijk. Og det må jeg si. Jeg syns han  spiller sin rolle så godt og med en slik innlevelse at jeg tidvis glemmer at det faktisk er fiksjon jeg ser på, og ikke en dokumentar. 

Cornelis Vreeswijk - Sveriges kanskje aller største visesanger gjennom tidene. 
Se denne filmen om du som meg, er glad i Vreeswijk, eller om du bare har lyst til å se en god og ektefølt film. 

Samler

Jeg har aldri vært særlig opptatt av ting. Jeg fikk nervøse rykninger av å skulle sette opp ønskeliste over ting til vårt eget bryllup. (Heldigvis tok husbonden grep da han innså at vi kunne bli sittende med 20 forskjellige blomstervaser.) 
I vårt hjem er det ikke mange ting, bortsett fra bøker da. Der har vi en del. 
Men nå - nå har jeg blitt en samler. 

Jeg har funnet ut at det i grunn er litt koselig å ta med seg noe hjem når du har vært på tur. Så nå samler jeg på naivistiske glassdyr. Jeg kommer ikke til å løpe beina av meg på enhver ferie for å finne dyr. Men dukker de opp på min vei, ja da kan det hende at noen får bli med meg hjem.

 Møt fru Fugl fra Bornholm. Jeg blir i godt humør av å se på henne.

Og den polske varianten av "Bø og Bæ" fra Krakow. Fru Fugl lurer i bakgrunnen. Foreløpig er de gode venner. 

Hva med deg? Samler du på noe? 

Lykkelig?

E du lykkelig

Kossen går det med dæ no?

E du like blid

Har du fortsatt platåsko?

synger Tre Små Kinesere i sangen "Klassebilde".


Men hva er lykke egentlig?
 
Tidligere i vår skrev jeg et innlegg om "Lykkeprosjektet" - ei bok av amerikanske Gretchen Rubin, og jeg sa at jeg kom til å skrive mer om denne boka. 

"The happiness project" har blitt et begrep, og boka har blitt en internasjonal bestselger. Hvorfor det? 

Kort fortalt: Gretchen Rubin bestemmer seg for å bli lykkeligere. Hun har det bra, men tar seg stadig i å ikke føle seg så lykkelig som hun burde. Dette tror jeg er en relevant problemstilling for mange. 

Vi lever og strever, men nyter vi?
 
Michael Dahlén tar for seg noen av de samme problemstillingene i "Nextopia", hvor han beskriver "forventningssamfunnet." 

"Alt skal bli bedre når bare.."

Kjenner du deg igjen?



Men tilbake til Gretchen. I løpet av ett år setter hun seg personlige mål for å oppnå en større grad av tilfredsstillelse. Januar er måneden for å få opp energinivået. Det betyr f.eks å sove mer, trene bedre, gjøre noe som hun gruer seg til å gjøre. Juni er måneden for å ta seg tid til venner. November er måneden for å være fornøyd. Det betyr f.eks å være høflig og gi positive tilbakemeldinger. 

Dere skjønner konseptet nå. 


Samtidig har hun en filosofisk og akademisk tilnærming til begrepet lykke og leser mye litteratur som omhandler emnet. 

Tidvis er denne boka veldig amerikansk. Hun skriver ting som jeg rister på hodet av. Men samtidig tror jeg hun er inne på noe vesentlig. Lykke er en subjektiv følelse. Og måten vi oppnår lykke på,  er følgelig forskjellig. Men vi må ta oss tid til å stoppe opp og kjenne etter. Er det greit? Kan det bli bedre? Kan jeg gjøre noe med det? 

Les gjerne boka. Den er underholdende skrevet.  

Skriv korte notater om det som er bra. 

Kjøp ting du trenger. Kjøp nok. Kjøp to tannkremtuber i stedet for én slik at du slipper å irritere deg når det er tomt.

Sov mer - og bedre. Bli uthvilt.

Alle bildene er hentet fra Morguefile.

God morgen!

Hverdagslykke i dag:

• Sovet en time lenger enn normalt
• Rydde hus, støvsuge og vaske kjøkkengulv
• Trene en time
• Gå på jobb
• Ut for å snakke med lånere på sesongens siste busstur 

Dette blir en bra dag!
Håper din dag blir like god. 

Bilde fra Dreamstime

Trenger vi egentlig folkebibliotekene?

Aina Stenersen og Karine Stenersen fra FpU tok i forrige uke til orde for et privatisert folkebibliotek. Du kan lese debattinnlegget deres her.

Folkebibliotekene har en lang tradisjon, også her i Norge. Allerede på 1700-tallet hadde vi almueboksamlinger som kunne minne om folkebibliotek, på 1800-tallet gikk salige Wergeland og Eilert Sundt i bresjen for bibliotek for nettopp - folket - etterfulgt av Haakon Nyhus som med sin utdanning i USA tok med seg flere nyskapende idéer om bibliotekdrift på begynnelsen av 1900-tallet. I 1935 kom Norges første biblioteklov, og i 1947 slo en revidering fast at hver kommune skal ha sitt eget folkebibliotek. I 1985 ble loven revidert på nytt, og § 1 lyder som følgende: 

Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet.

Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet.

Virksomheten skal være utadrettet, og tilbudene skal gjøres kjent.

Folkebibliotekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem. 

Det er ingen "menneskerett" å få tilgang til gratis bøker, mener FpU. Bibliotekenes samfunnsmessige betydning ser ut til å bety mindre med en slik argumentasjon. 

• Bibliotekene anno 2011 er mer enn et sted hvor man låner bøker og andre medier.
• Bibliotekene anno 2011 er sosiale møteplasser og tilgjengelig for alle - uansett alder, kjønn, rase eller religion. 
• Biblioteket anno 2011 er et gratis tilbud for hele befolkningen - og det må det fortsette å være. Det kan vi ta oss råd til fordi alternativet er utenkelig. 
• Folkebiblioteket er et politisk virkemiddel for å fremme kunnskap, kultur og demokrati. 

Altså så mye mer enn et sted "å låne bøker" - gratis eller ikke.

Folkebiblioteket anno 2011 står unektelig foran store utfordringer. Med e-bokas inntog (for den kommer) haster det med å finne gode og smidige løsninger for utleie av dette mediet på lik linje med andre medier. 

Da må det satses - ikke begrenses. Og tilbudet må være likt for alle.

Heldigvis  har vi gode motdebattanter fra sektoren. 

Du kan lese Svein Arne Tinnesands innlegg her. 

Vil ha, vil ha, vil ha!

Etter å ha fått en bitteliten prøveflaske fra parfymeriet er jeg overbevist om at dette er den sommerparfymen jeg ønsker meg mest av alt akkurat nå.

En siste hilsen

Nå har vi levd sammen en stund, du og jeg. 11 år tror jeg. Før var jeg sånn passe fornøyd med deg. Du var helt grei, liksom, men ikke så mye mer. Du var tung å dra i gang, ikke så lett å ha med å gjøre. Men det skyldtes jo ikke deg, men mer meg. Fordi jeg var tung i ræva og i dårlig form. Men så løsna det litt. De siste årene har vi kost oss, i all slags vær, fra tidlig vår til sen høst. I går tok vi turen igjen. Lite ante jeg om at det skulle bli den siste.

Og til deg, din tjuvradd, som var frekk nok til å stjele en gammel sykkel. Du burde skamme deg, burde du. Ikke det at sykkelen er mye verdt, men for meg var den ganske uerstattelig allikevel. Fordi den var min.

Takk!

Dette er en takk til alle

• som holdt ting skjult til det siste
• som møtte meg med flaggborg
• som organiserte, gjorde innkjøp og rigget
• som lagde mat og kaker
• som kjøpte vin
• som sa seg villig til å komme, selv om de reiste i 70 mil
• som spilte inn morsomme videohilsener
• som holdt taler
• som øvde på minneverdige GP-bidrag i tidenes morsomste quiz
• som danset på benkene og holdt på til den lyse morgen 
• som gadd å høre på tidenes lengste takketale
• som kjøpte flotte gaver
• som spilte på gitar 
• som var barnevakt

Jeg takker dere alle, og mest av alt må jeg takke mannen min

• som lagde tidenes flotteste 40-års fest for frua si.  Og ja. Eller nei. Jeg ante ingenting om at noe slik var i gjære.

Dagen var i går, nå er jeg 40 år. 
Festen var på lørdag, og siden har jeg bare smilt.
Jeg er glad, rørt og lykkelig. 

Og så lurer jeg på når jeg skal begynne å føle meg skikkelig voksen. 

For ordens skyld..

Jeg har ikke tatt vekk kommentarene dere har gitt i de to foregående innleggene her. Blogger har rota det skikkelig til de par siste dagene, gitt. Er lei meg for alle fine kommentarer som forsvant ut i verdensveva.

Ønsker dere ei finfin helg. Jeg har barnefri og er rastløs. Hva gjør du når ungene ikke er her in persona? Antagelig burde jeg ha gjort det jeg ellers drømmer om å gjøre: lese bok og slappe av. I stedet spinner jeg rundt som en jojo. Vi folk er rare! 

 Bilde fra Morguefile

Jeg - en mullamamma

Mulla kommer fra ordet mulla på urdu via persisk, opprinnelig det arabiske mawla som betyr mester, venn. (wikipedia)

For egen regning kan jeg legge til at en mulla ofte kan oppfattes som en litt streng veileder. Der er jeg. Og det får konsekvenser for ungene mine. 

• Selv om det er sol og fint vær og ellers mye som skjer er det ikke noe alternativ å droppe en aktivitet på ettermiddagen fordi man har lyst til å gjøre "andre ting". Noen har investert fritida si for å trene mitt barn. 

• Aldersgrense for mobiltelefon her i huset er 10 år. Grensa er udiskutabel. 

• Vi spiser ikke is hver dag fordi det er sommer.

• Deltakelse i sosiale møteplasser på nettet er avhengig av hvilken møteplass det er. Facebook har aldersgrense 13 år. Det retter vi oss etter. Konto på MSN er godkjent under tvil. 

• Jenter på 11 år trenger ikke spesielt mye sminke. Litt mascara en sjelden (pynta gang) kan tillates. 

• Å gå i 17.mai tog er en selvfølge. Barnetoget er en institusjon vi respekterer og støtter opp om fordi det minner oss om vår egen historie. Først i 10.klasse tillates det fravær. 

Poenget mitt med dette innlegget er ikke å kritisere andre foreldre for de valgene de tar innad i familien. Fra mitt ståsted handler det mest om to ting: 

Ungene skal forstå at valgene vi gjør får konsekvenser. Og: jeg vil at de skal  være barn lengst mulig. Jeg innser at barndommen er i stadig endring, og av og til må også en mullamamma revurdere sine standpunkter. Alle har rett til å bli hørt, ikke minst ungene.

Men foreldrerollen innebærer først og fremst å bestemme. Litt mildt press for å få barna til å ta de rette valgene hører også til. Noen ganger blir du upopulær, ja til og med stempla som "teit". Det får en mullamamma tåle. 

Barndommen er i konstant endring. Foreldrerollen må du først og fremst finne ut av sjøl. (Bildet er lånt fra The Graphics Fairy)

På hvilke områder er du streng?

Hvorfor er de så kjedelige?

Hvert år skjer det samme. Jeg jakter fremdeles på sånne posisjonsputer til noen utestoler som vi kjøpte for flere år tilbake. En ting er at de koster skjorta. Men hvorfor er de så kjedelige? Har dere tips til hvor man kan få tak i noen fine? 

 Livet hadde vært enklere dersom jeg ikke var så kresen og likte rutemønster.

Kvinneliv i forskjellige tapninger

Jeg har lest "Sommeren uten menn" av Siri Hustvedt. Dette var kanskje den boka jeg så mest fram til å lese akkurat i vår. Siri Hustvedt berører i alt hun skriver. Hun mestrer den nesten litt usannsynlige kunsten å skrive både lett og intellektuelt på samme tid. Jeg tenker at hun er en ordsmed, setningene er så ... fullendte. Hun beviser nok en gang at skriving også i aller høyeste grad dreier seg om godt håndverk.

Underveis i "Sommeren uten menn" lurte jeg mye på hva jeg syntes. Jeg hadde høye forventninger og jeg tok meg i å lure på om de ble innfridd. Men så skjer det noe med meg. Jeg lar meg rive med, jeg er i fortellerens grep, og etter at jeg er ferdig tenker jeg at denne boka vil leve lenge i meg. Det er, når alt kommer til alt, ikke mange bøker jeg kan si det om. 

"Sommeren uten menn" skisserer dypest sett kvinneliv i mange forskjellige tapninger.  Det handler om Mia, en kvinnelig poet i 50-åra. Mia har i "alle år" vært gift med Boris, sammen har de en voksen datter, et godt liv. En dag forteller Boris at han trenger en pause. Pausen er en kollega, vakker, fransk og 20 år yngre enn Mia selv. Hvilken klisjé! 

Mia får et sammenbrudd, og etter et opphold på et mentalsykehus drar hun hjem til sin barndoms by og til moren og hennes mange venninner på aldershjemmet. Hun leier seg et hus, hun blir nabo med den unge, slitne tobarnsmoren Lola. I løpet av sommeren skal hun også undervise 7 unge jenter
i et poesikurs. Alle kvinner, alle med sine historier å fortelle. De gamle, med sine gleder og skuffelser over livet, sine opprør. Den unge, med den sinte ektemannen, 7 jenter hvis innbyrdes forhold er så skjørt og så styrt av både ytre og usynlige regler. Og Mia selv - hvor står hun? Er veien videre uten Boris tenkelig? 


Det er både glitrende og medrivende, syns jeg. Ingen bok du leser for "underholdningens skyld" en dag på stranda i sommer, men en bok du leser for å bli klokere, ikke minst med tanke på ditt eget kjønn dersom du er kvinne. Helt klart en feministisk bok. Og slutten er langt fra gitt. 

Å bo (Krakow 3)

Når du skal på ferie er det jo av en viss betydning hvordan du bor. Sjøl om vi i mange tilfeller later som det ikke betyr noe (vi skal jo bare sove der..) er det ikke til å komme fra at det setter en ekstra spiss på oppholdet dersom bostedet er ålreit og ikke koster skjorta. Av og til holder ikke standarden hva den i utgangspunktet har lovet. Andre ganger er det bedre enn det du forventa deg. I løpet av årene som har gått, har vi sveipa innom mye rart.
Men også mye bra. 
I Krakow scora vi jackpot. Og nå skal jeg fortelle dere hvor dere skal bo om dere noen gang reiser dit. Men ikke si det til noen. For den nette sum av 2500 kroner for tre netter bodde vi som grever i egen snerten studioleilighet over to etasjer. Det var nesten sånn at vi flytta inn, husbonden og jeg. 

 Herligheten heter Angel Plaza

Og jeg glemte å si at du også har tilgang til spabad og treningsrom.

Holde ut

Russegutt sitter på rommet og spiller russemusikk. Antagelig for å komme i rett mood til helgas store begivenhet. Russemamma liker musikk, men når russegutt dundrer på med den ene syntpopversjonen etter den andre, kan det røyne på kreftene. Akkurat nå: en grusom remix av La Roux "In for the Kill". Hvordan i heiteste er det mulig å lage denne enda mer synta enn det den allerede er? Oppe på kjøkkenet krangler to mindre søsken om små og store viktigheter her i livet og roper "maaaamma" i annenhver setning. Russemamma har lyst til å gjemme seg et sted.
Sånn. Dette var en hverdagsrapport fra Myra i kveld.



Bare hør. Så skjønner dere hvordan jeg har det.

Krakow (2) Theese shoes are made for walking

Dette innlegget har egentlig ikke så mye med Krakow å gjøre. Alibiet mitt er å fortelle dere at Krakow blir kalt "The city of walking", og at det følgelig lønner seg å ha med seg gode sko. Og her kommer litt av poenget. Endelig kan jeg skryte av mine innkjøpte littdesperatførførtisko
Det viser seg at disse skoa, pussig nok, er noe av det bedre jeg har hatt på føttene. Jeg vurderer, helt seriøst, å kjøpe et par til. 
Dessuten syns jeg at bildet ble litt fint. (til å være tatt av meg, vel og merke.) Bildet er tatt i vårt lille krypinn i Krakow. Som jeg skal fortelle om en annen dag. Jeg lover at jeg har gjemt det aller beste til slutt.

Krakow (1)

Å lage et reisebrev fra Krakow er ikke bare bare. Det er mange inntrykk som sitter igjen. Og det er så mange bilder jeg har lyst til å vise dere! Kort oppsummert vil jeg allikevel si at Krakow er en fantastisk fin by, og vel verdt et besøk. Det råder en avslappet og behagelig stemning, og byen har mye å by på, både av severdigheter, restauranter og shopping. Flott arkitektur, en fantastisk fin markedsplass, historiske bygg og bydeler, som Kazimierz, jødekvartalet. Vi vil gjerne tilbake!

Du tar deg lettest til Krakow ved hjelp av Norwegians direkteruter. Prisnivået er lavt, sammenlignet med norske priser. For en god middag med tilhørende vin punger du ut i overkant av 200 kroner pr. hode. Og da er du mett!

I Krakow tar du deg lettest fram til fots. Der den gamle bymuren har stått, har de anlagt et grønt belte rundt hele sentrumskjernen. Kjempelurt, da har du alltid et utgangspunkt for å finne fram igjen dersom du kommer på avveie. 

 Fra ett av hjørnene på markedsplassen. Krakow har et levende kulturliv, virker det som. Regn med å bli forespurt om å delta på kulturarrangementer, gjerne i form av klassiske konserter. 

 Krakow har kirkebygg hvor enn du beveger deg. Her er St. Peter and Pauls church. 

Fra jødekvartalet, Kazimierz. Opprinnelig var dette en egen by, grunnlagt på 1300-tallet. Historiens mørke skygger gjør dette til et spesielt sted å besøke. Omlag 90 % av Krakows 60 000 jøder ble utryddet av tyskerene under andre verdenskrig. 

Arkitektonisk detalj fra Wawel - Polens Akropolis blir Wawel-høyden visstnok kalt.  Her finner du både Kongeslottet og Wawel-katedralen. Vi var inne i de royale gemakker. Da vi kom ut, var vi nærmest utslitt. Så overveldende! 

Legenden sier at byen ble grunnlagt over grotten til en drage av den mytiske herskeren Krak, derav navnet Kraków. Vi måtte selvfølgelig ned i Dragehula! Overalt i Krakow får du kjøpt drager av ymse slag. Mest i form av grelle, illgrønne tøybamsedrager. 

En blomstrende praktmagnolia. (tror jeg - hageentusiaster får arrestere meg dersom dette treet er noe helt annet.) Våren hadde kommet til Krakow, men skal jeg legge turen dit én gang til, velger jeg meg slutten av mai, tror jeg. I løpet av de dagene jeg var der, var det ganske kjølig, i alle fall noen av dagene. Heldigvis ble det varmere mot slutten av oppholdet. 

Som nevnt finnes det et uttall restauranter i Krakow. Dette reisebrevet avsluttes med et bilde fra ett mer spesielt sted, en enorm middelalderpub hvis lokale var så stort og mystisk at du ikke trodde dine egne øyne. Dette er fra kjelleren. Her serveres det også kirsebærøl, men reisefølget er enig om at dette ikke er å anbefale, i alle fall ikke i store mengder. Ellers må jeg si at Krakow bød på mye god mat, og denne gangen fikk jeg ikke servert noe panert noe i det hele tatt. Men svin er det massevis av. Og veldig gode pølser. Og fantastiske kaker. Og billig og godt øl. Og vin. Og i det hele tatt.