Etter å ha vært innesnødd i nær et døgn, kom redningen i kveld klokka 21:22. Såvidt redaktøren vet, er det det ingen som er meldt savnet...
(ps! Dette tildels flåsete innlegget må ikke sees i sammenheng med husfarens verv i styret. Som ansvarlig styremedlem har husfaren tatt sitt verv alvorlig og ringt opptil flere ganger i løpet av dagen for å få veien tilstrekkelig fremkommelig.. )
Husmora tror at svigermor er det eneste dama i hele verden som kan overtale/evt. true bussjåføren til å snu bussen og kjøre tilbake på E6 fordi hun mente hun var satt av på feil stopp på vei fra Ålesund til Skedsmokorset.
(Forklaring: bussen kjørte forbi (det gamle) stoppet ved de to Shellstasjonene på E6 og stanset på det nye stoppet på Olavsgaard. Her ville ikke noen svigermor bli satt av, nei!!
Etter å ha vært hjemmeværende en hel dag og i tillegg hørt på radio, har husmora kommet til den enkle konklusjon at P4 kjører musikken sin i loop. Men det visste dere andre sikkert for lengst. Uansett: denne har de spilt minst 4 ganger i dag. Men det er en fin, fin, fiiin låt som ikke kan spilles for ofte allikevel.
Bare for å minne oss alle om at vi i dag har tilbakelagt den mørkeste dagen i året. Klokka 18:47 i kveld snudde sola og jammen er vi på vei mot lysere tider...
Aller først må det presiseres to ting før det skrives videre på dette innlegget. a) meningen er ikke å henge ut ansatte i kommunen eller fylkeskommunen. Det jobber mange flinke folk i både kommunen og fylkeskommunen. b) meningen er heller ikke å henge ut mennesker med et eller annet handicap. At du har et handicap er ikke synonymt med at du ikke kan gjøre en ordentlig jobb.
Men til saken. Det har oppstått tvil om hvorvidt Myra-huset har en godkjent pipe eller ikke, til tross for at vi sitter med en ferdigattest fra kommunen, datert fra 1997. I 1998 ble visstnok pipa "underkjent" og er, etter sigende, i tvilsom forfatning. Husets beboere har blitt gjort oppmerksom på dette de siste dagene, og vil nå undersøke hvorvidt dette medfører riktighet . Det skal også nevnes at vi har hatt en lignende sak før, i vårt forrige hus i Myra, hvor kommunen nok en gang påstod at pipa ikke var godkjent. Utbedringer ble foretatt, det kostet mange penger, og etterhvert viste det seg at utbedringen var totalt unødvendig, all den tid pipa faktisk var godkjent og utbedret.
Ikke rart vi stiller spørsmål om sakens gang nå, altså. Men da husfar hadde fremlagt en lengre monolog i telefonen i dag og påpekt både dette tilfellet, og våre tidligere erfaringer med godkjent/ikke godkjent pipe, ja, han hadde snakket både varmt og lenge, så kom det fra saksbehandleren i telefonen:
"eh, kan du ikke skrive en epost, da, for du snakker så rart, (les dialekt) og dessuten så hører jeg stort sett ingen ting". Som i hørselshemmet.
Vi kan vel ikke annet enn å trekke litt på smilebåndet og tenke litt på "Etaten" etter denne episoden. Men epost skal bli. Og uten sammenligning forøvrig; her er en smakebit fra nettopp "Etaten":
De som har fulgt denne bloggen en stund, vet at lillesøster har et hjerte for dyr. Alle slags dyr. Samtidig har lillesøster også lyst til å "spille data". Ettersom enhver befatning med "data" krever en viss assistanse, hender det at storebror tar henne med ut på nettet. På YouTube har de f.eks dyrefilmer, og det er vel dette de har underholdt seg med den siste uka.
Løven har dermed falt i unåde hos lillesøster. Han kan da ikke bare spise sebraen? Stakkars sebraen. Så opprørt er lillesøster at hun snakker om det på inn- og utpust. Husmor må definitivt ta en prat med storebror om hva slags filmer som skal avspilles for det sarte barnesinn. Enhver pedagogisk tilnærming om at løven også trenger mat, har falt til stengrunn. Stakkars sebraen..
3 barn, 15 Luciatog. I morgen er det imdlertid slutt for denne gang. Da går lillesøster i sitt aller siste Luciatog i barnehagen, og for opphavets del er det siste gang vi skal opp i otta for å betrakte våre små håpefulle. Det blir vemodig og rart, men også fint. Det kan bli lenge til neste gang. Antagelig når barnebarna har kommet.
Når Dagbladet på nett velger å bruke tid og krefter og journalistisk dømmekraft på å lage en sak om hvorvidt Jagland sa "peace" eller "peas" i talen sin, så kjenner husmora at hun er usigelig trøtt av et mediesamfunn som er mer opptatt av å lage tabloide overskrifter enn å opplyse, være objektive og bidra til konstruktiv offentlig debatt.
Dersom det er dette dagens journalister tilegner seg i løpet av studiet, blir man ikke imponert. Enda verre er det å tenke på det nettopp er dette mediesamfunnet som ungene våre skal vokse opp i. Hvordan i all verden skal man klare å oppdra samfunnsengasjerte og kunnskapsrike barn dersom det slike oppslag som defineres som journalistikk anno 2009?
Forøvrig virker det som om Dagbladet har den store "Nå skal vi ta Jagland-dagen". Dette er slett ikke det eneste oppslaget som har vært å lese i dag. Makan.
Fant man i siste utgave fra "Kamille": en småstresset småbarnsmor gruet seg til ukene før jul med påfølgende julefeiring hvor hun aldri følte at det ble tid til henne. Rådet til henne var som følger: prøv å være i situasjonen. Fokuser på det du gjør akkurat nå, og ikke tenk på alt du skal gjøre.
Du vet med sikkerhet at elektrikeren har vært i huset ganske (for )mange ganger når lillesøster sier til sitt opphav når han kommer inn gjennom inngangsdøra: "Åå, er det deg? Jeg trodde det var Øystein, jeg..".
Fuglemater med sugekopp, slik at den kan festes f.eks utenfor et kjøkkenvindu, der ingen katter rekker opp, uansett hvor hardt de prøver. Fra Born in Sweden til den nette sum av 129,-
Marie Desplechin: Aldri tilfreds (Auroradagbøkene) Denne boka beskrives av forlaget som en tenåringshybrid mellon Nemi og Bridget Jones. Det er en svært god beskrivelse som treffer blink etter husmoras mening. Aurora har et dødskjedelig liv. Faktisk så kjedelig at hun bestemmer seg for å skrive dagbok om det. Vi følger den frustrerte tenåringen gjennom et helt år, og her er det saftige beskrivelser om teite familiemedlemmer, forelskelse, svikefulle venninner, gørrkjedelig skole og så videre. Men tro ikke at det er bare mørkt. For i neste sving leker livet igjen, i alle fall for en stakket stund. Anbefales herved.
Lars Mæhle: Landet under isen Bragepris-nominert fantasyroman/krimroman som like godt kunne ha stukket av med seieren. For dette var spennende, og 550 sider var lest på én, to, og tre! Etterforsker fra Kripos, Magne Jerstad, blir tilkalt til Smalvik etter et mystisk knokkelfunn. Alle antar at det dreier seg om levningene etter fire savnede ungdommer som forsvant for et år tilbake. Boka veksler mellom nåtid og fortid, mellom to parallelle verdener - Smalvik og Landet under isen- og historien flettes elegant sammen slik at de smelter sammen til slutt. Den utvalgte, men meget motvillige Leo Rubin må kjempe mot sterke makter i sin søken etter sju protokoller som skal redde "utenomverda" fra mørkets krefter. Husmor kan i prinsippet styre sin begeistring for fantasyromaner, men denne boka er absolutt en av unntakene. Hurra.
Ingvar Ambjørnsen: Opp Oridongo
Det har blitt sagt om Ambjørnsens nye roman at han har skapt en ny, men eldre utgave av "Elling". Husmora er ikke sikker. Men like fullt er dette en god bok for alle Ambjørnsen-tilhengere. Hovedpersonen, Ulf Vågsvik er innflyttet søring på et lite sted nordpå, og samtidig som han forsøker å være én av dem, er han like gjerne i opppsisjon mot befolkningen på det lille stedet. Ulf har blitt samboende med Berit, men er sykelig sjalu og trekker seg like gjerne unna henne, som han trekker seg unna sine sambygdinger. Gradvis går det opp for leseren at Ulf har flere sider enn det som direkte skildres, og alle av dem er ikke like sympatiske. Historien tar en dramatisk vending da en nyinnflyttet familie fra Nederland plutselig rammes av en stor tragedie. "Opp Oridongo" er ikke fullt så lett å komme i gang med sammenlignet med andre bøker av Ambjørnsen. Til gjengjeld rommer den kanskje mer som blir sittende igjen etter at du har lest deg ferdig. Her kan du lese første kapittel.
Karin Fossum: Den onde viljen
Tre kamerater drar på hyttetur. Bare to av dem kommer tilbake. Var det mord eller selvmord? Boka er den niende med etterforsker Konrad Sejer, men de som forventer seg nok en "Sejer-roman" vil bli skuffet. For her er det ingen intrikat mordgåte som skal løses, og Sejer er da også ganske usynlig i bakgrunnen. Det handler om vilje eller snarere mangelen på én til å si sannheten i det man konfronteres med sine egne skjebnesvange valg. Som vanlig skriver Fossum godt om menneskets karakterbrister, men dessverre er det ikke nok til å fenge denne leseren..
Den søteste gutten møtte husmora tidligere denne uka. I anledning Kulturminneåret har vi (altså jobben ) fått tilsendt fine bokmerker med en avbildet dorullprinsesse og med spørsmålet "Hva er verdt å ta vare på?" Den lille gutten (ca 7 år) tenkte seg om en bitteliten stund og kom fram til følgende svar:
a) huset sitt b) kjæresten sin. Men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen..
(foto: Liv B. Johansen)