tirsdag 23. oktober 2012

Orker vi å dele mer med hverandre nå?

De siste ukene har jeg testa ut bildedelingsprogrammet Instagram. Det har fått meg til å reflektere litt over sosiale medier og hvilken innvirkning de har på dagliglivet vårt. Jeg er helt sikker på at det etterhvert finnes kvalifisert forskning rundt temaet, men spørsmålet jeg stiller meg er om jeg orker å dele mer med andre nå? 

Det begynte med Facebook. Jeg var på ingen måte tidlig ute, og sannheten er at jeg kanskje var ørlitte grann redd for at "ingen" ville bli venn med meg. Nå, nesten 5 år senere, viser det seg at den redselen var ubegrunnet. Jeg har ikke kjempemange venner, men heller ikke avskrekkende få.
De første Facebook-statusene jeg posta viser med all tydelighet at jeg ikke helt hadde forstått mediets sjargong. Kanskje var det ingen andre som hadde det heller, og vi herma sikkert etter hverandre. I dag er  jeg passe privat på Facebook, og jeg bruker det i perioder ganske hyppig. Men jeg har heller ingen problemer med å være "ute" noen dager i strekk. Jeg har forsøkt å bruke Facebook i egen jobbsammenheng. Med tanke på at jeg har mange venner som bedriver det samme som meg, burde det ikke være umulig å få konstruktive tilbakemeldinge på jobbrelaterte spørsmål. Men de fleste bruker ikke Facebook slik. For mange er det nok, som for meg, en passe småkoselig kommunikasjonskanal hvor man kan gi kudos til venner og bekjente, være hyggelig ved å huske på bursdager, kikke på koselige familebilder av barna og trykke "liker". Alt det der kan vi gjøre i det virkelige liv også, men Facebook har gjort det mer effektivt, tross alt. Om enn ikke så personlig som det en god klem kan gjøre det i nåtid. 

Og så kom bloggen, Mia i Myra. Som aller mest var et resultat av at jeg deltok på et kurs og hvor en av oppgavene var å lage en blogg. Jeg sleit fælt med tema og vinkling. Hva skulle jeg skrive om som var interessant for andre, liksom? Ikke sjelden stiller jeg meg det spørsmålet fremdeles. Og bloggen har aldri blitt superduper populær, om det er et mål i seg sjøl. Det den derimot har blitt, i alle fall for meg, er en nedtegnelse over de siste 4 åra. Men jeg innrømmer mer enn gjerne at det hadde vært stas med noen flere tilbakemeldinger i ny og ne. Jeg deler - men får kanskje ikke alltid noe tilbake. Men det igjen forutsetter at jeg er flink til å legge igjen spor hos andre. Og det er jeg heller ikke så flink til (eller har tid til.) 

Twitter har jeg trykket til brystet - faglig sett. Det tok ei stund før jeg skjønte greia, men jeg innså ganske tidlig at private meldinger på Twitter på en eller annen måte ikke hører hjemme. Men jeg kan bruke Twitter til å dele informasjon, undre meg over fenomener, delta på diskusjoner, og få interessante tips om hva som skjer "der ute". Twitter krever selvdisiplin. Du kan la deg sluke av alt du ramler over, og i arbeidstida bør du kanskje unngå å være der - i all hovedsak. Men jeg deler på Twitter - og har stor glede av at andre deler med meg, 

Og nå altså Instagram - som fikk meg til å stille spørsmålet om jeg orker å dele mer med andre. Kan jeg ha noe mer å komme med nå? Skal jeg involveres ytterligere i noe som også krever mer samhandling? 

For det er slik jeg tenker: skal jeg først delta på de såkalte sosiale mediene - så vil jeg også delta. Jeg vil ikke være passiv tilskuer og ikke bidra. For hvor morsomt blir det da? 
Her er det selvfølgelig ulike oppfatninger. Noen deltar mer enn andre, noen er der, men allikevel ikke. 
Foreløpig er jeg avventende til Instagram, og kanskje trenger jeg ikke å være mer enn en tilskuer. 

Det er uansett interessant å reflektere over vår bruk av sosiale medier. Hva gjør det med fritida vår? 
Blir den bedre, annerledes, mer spennende eller er det rett og slett noe som spiser ytterligere av tida vår? 

Del gjerne dine tanker med meg om dette temaet. På hvilke arenaer engasjerer du deg? Hvorfor? Tenker du av og til at nok er nok? Har vi blitt for private i det offentlige rom? 


7 kommentarer:

  1. Jeg har akkurat blitt instagrammer selv, etter lang tids skepsis. Nå er jeg fan. På samme måte som jeg til dels føler at bloggingen har gjort det, gjør det meg mer oppmerksom for de små tingene i hverdagen. Bloggen er for øvrig en fin hobby og en arena for å få utspring for min kreativitet, men også hente inspirasjon fra andre. Hva FB angår, føler jeg at det beriker mitt sosiale liv. Det erstatter det ikke, men effektiviserer og omfatter flere mennesker enn hva mitt sosiale liv i det daglige gjør. Det har like mye med tid å gjøre som noe annet. Jeg syns det er positovt. Ikke minst når man ser det engasjementet og den omsorgen mennesker utviser mot hverandre. Hvilket jeg syns gjelder sosiale medier generelt. Men, selvfølgelig, alt med måte. Jeg er personlig, men ikke privat. Og jeg setter grenser.
    Interessant tema dette :-)

    SvarSlett
  2. Nei orker vi mer? Jeg har ihvertfall møtt veggen. Facebook, bokblogg og reiseblogg de gangene jeg er ute på tur utgjør min deltakelse på sosiale nettverk. Twitter startet jeg med, men fant ut det slukte tiden min. Bort med den. Og Instagram blir på et vis konflikt med reisebloggen min. Aldri deltatt. Jeg er som deg - enten så deltar jeg, skikkelig - eller så lar jeg være. Det har også litt med hvordan jeg vil opptre utad overfor mine egne barn. Jeg kan ikke klage på at de tilbringer for mye tid foran PC'en dersom jeg er like ille selv? Ut i skogen, opp i trærne - hvor er det blitt av den vinklingen? For meg spiser PC nok tid allerede. Jeg vil bevege noe annet enn fingrene i løpet av en dag :o)

    SvarSlett
  3. Orker å dele eller orker å følge med på andre? Jeg er lotte og har mange lottevenninner rundtkring i hele landet. Der er Facebook genialt. Jeg får holde kontakten med folk mellom slagene som ofte er tettpakket nok.

    Instagram og twitter er jeg ikke på, men koser meg med bloggen min. Og tenker nok det samme som med deg med tanke på litt flere tilbakemeldinger hadde vært kjekt, men samtidig koser jeg meg med å se tilbake. På hva jeg var opptatt av for en tid tilbake. Se igjen bilder og sånn.

    Jeg føler vel at mitt engasjement på sosiale medier har nådd en break even og at ting er akkurat passe som de er.
    Jeg plages forøvrig mer hvis jeg ikke har blogget på noen dager enn om jeg ikke har vært på Facebook de samme dagene.

    SvarSlett
  4. Det kan bli mye deling, og tror at noen deler hele tida, og at de deler alt. Man må sette noen grenser, ellers tror jeg man blir sittende på fb/instagram/blogg/twitter konstant. Ikke så sunt. Men det er så kjapt, lettvint.... Er ikke på twitter sjøl, og ytrer lite på fb. Blogging og instagram er mine greier...

    SvarSlett
  5. Twitter er jeg ikke på, men det andre - jepp. Er nok ikke av de mest aktive heller, noen ser ut til å bruke timer på sosiale medier hver dag. Hele døgnet. Man kan nok fort bli for avhengig av de tilbakemeldingene som f.eks. IG gir deg. Du legger ut et bilde av middagen din, noe som strengt tatt ikke er så sabla interessant og vips har noen likt det...kjapt og greit og mye enklere enn å legge igjen noen reflekterte ord som en bloggkommentar.

    SvarSlett
  6. I don’t know how should I give you thanks! I am totally stunned by your article. You saved my time. Thanks a million for sharing this article.

    SvarSlett

Om du vil legge igjen kommentar, men ikke har egen blogg: Velg "Navn/nettadresse" istedet for "Anonym". Skriv inn ditt eget navn eller nick, nettadresse er ikke nødvendig.

Og takk for at du kommenterer, ikke noe gjør en blogger mer fornøyd!