Jeg har ikke fortalt dere at min førstefødte har trukket i Kongens klær. Men det har han, altså. Av egen fri vilje. Og dratt til Skjold. Det er en stund siden nå. Vi har ikke sett snurten av poden siden begynnelsen av januar. Det er en rar følelse når fugleungen forlater redet. Melankolien renner i strie strømmer. Men så blir jeg også ganske stolt. Når han ringer hjem og forteller om tøffe tak, helvetsuke og springmarsjer. Om våpen og hårklipp. Og oppreing av senger. (Gutten har aldri snakka så mye på telefonen noen gang.) Og fremdeles er optimistisk. Jeg tror og håper at han trives. Neste helg kommer han på snarvisitt. Vi gleder oss. Like mye som vi gruer oss til han må reise igjen.
Jeg liker forøvrig Forsvarets "valgspråk". For alt vi har. Og alt vi er. Det ligger mye bak de orda, når du tenker etter.
Flotte gutten! Du skal bare være stolt og glad at det finnes ungdommer som fortsatt gidder.
SvarSlettOg en ekstra klem til soldatmammaen som aldri skal undervurderes.
Jeg leste i en kommentar på Magnhilds antiblogg at militærtjenesten kan være med på å gjøre gutta tøffere og dermed bedre rustet til å tåle motstand ellers i livet. Lurer på om det er noe i det?
SvarSlettTøffe gutter reier opp sengen sin selv!
Sikkert rart når sønnene blir så store....
SvarSlettHaha, Mathilde er en helt rå blogger!! Hun har sikkert et godt poeng! Ellers er mitt beste tips på tegneseriefronten om dagen Absurdgalleriet. Liker du Wumo, så liker du garantert Absurdene!!
SvarSlett