Fra vondt til aller verst

Da vi la oss på fredag, var situasjonen vond. Vi visste mye, men allikevel så lite. Lørdag morgen gikk det fra vondt til aller verst. Da det reelle og grufulle gikk opp for oss, gikk vi tom for ord. Samtidig har vi lyttet til ord denne helga. På tv, på radio, på nett. Ord som beskriver de forferdelige hendelsene, ord som beskriver sjokk, sinne, vantro. Ord som beskriver handlinger som har vært planlagt i lang tid. Manifest. Vi søker å forstå. Men samtidig kan vi ikke, og vil vi ikke forstå. Vi vil ikke forstå én manns gjerninger og hans forsøk på å rettferdiggjøre dem. For det finnes ingen mening eller rettferdighet i slike onde handlinger.

Å lytte til overlevende ungdommer er så hjerteskjærende at du nærmest ikke klarer det. Hendelsene de beskriver er utenfor enhver fatteevne. Det er uvirkelig, men samtidig virkelig. En virkelighet vi alle må forholde oss til i lang tid framover.

Vi gråter for ofrene og deres pårørende.
Vi gråter for de som overlevde og som må bære på disse hendelsene resten av livet. Og vi gråter for det lille landet vårt.