Om å være sjuk

Tirsdag var ingen god dag for meg. Etter å ha hanglet meg gjennom den sedvanlige høstinfluensaen og forsåvidt fortsatt livet som før, tok kroppen grep på egen hånd og satte i gang med skikkelig øreverk. Jeg har hatt nok av ørebetennelser tidligere til å innse at det var best å pelle seg hjem fra jobben. Hvilket jeg gjorde. I går var jeg på legevakta, helt overbevist om at høyre tromhinne var sprukket nok en gang. Det var den heldigvis ikke, men legen syntes nok at jeg skulle hvile. Så han skrev en sykemelding ut uka, og nå hviles det.
Og hva har jeg lært?

a) jeg er alt for dårlig til å gjenkjenne tegnene som sier at nok er nok. Jeg har siden tirsdag, sovet 12-13 timer i døgnet, mot mine sedvanlige 6.

b) jeg koser meg ikke hjemme når jeg er sykmeldt. Jeg kjeder meg, og jeg blir gretten og uopplagt. Jeg klarer definitivt ikke å slappe av, bortsett fra når jeg sover.
Men viktigst av alt:

c) jeg beundrer de som takler det å være sjuk på en så mye bedre måte enn meg. Jeg syter og klager fordi hodet mitt er som bomull, og fordi jeg ikke hører en skit. Men hallo! Hva med de som er virkelig sjuke? Og her ligger vel erkjennelsen: jeg er takknemmelig for at jeg stort sett er frisk, og for at resten av familien også har god helse. For hva hvis?

ill: Photobucket