Med hjartet på rette staden

I dag reiste M på klassetur til Scarborough. Da snakker vi om "Aidensfield" og omegn, selv om "Aidensfield" bare er et oppdiktet navn fra TV-serien "Med hjartet på rette staden". M har gledet seg i mange uker, og reisefeberen var til å ta og føle på. Husmor husker godt sine egne klasseturer - det var like stort hver gang- selv om det bare var for én dag. Derfor er det ekstra moro, men også litt vemodig å vinke farvel til en 15-åring som åpenbart er på vei - ikke bare på denne turen, men også ut i voksenlivet. Husmor kan bare ønske lykke til på ferden og håpe at "gutten" har fått med seg nok ballast til å klare seg godt på egen hånd. Kort sagt: vi håper og tror at vår store, lille M har fått"hjartet på rette staden". God tur!

(foto fra Scarborough hentet fra http://www.scarborough.co.uk/)

Myras feminine sfære

Det ryktes at en ny baby er på vei i Myra. Statistikken tyder på at det blir ei jente. De tre siste åra er det født seks babyer i Myra og fire av disse har vært jenter. Det er med andre ord ganske dårlige odds for de som planlegger en guttebaby. I de større aldersgrupper er det også et overveldende flertall av jenter. Det både synes og høres. Titt og ofte kan vi se en rosa armada av jenter som svinger seg fra det ene huset til det andre. Det er rosa jakker og rosa sko, rosa sykler og rosa hjelmer, det er Bratz, Hannah Montana, Barbie og absolutt alt som minner oss om den feminine side. Her i huset er det også jenteflertall og mye kvinnelighet. Det innebærer klesskift minst tre ganger om dagen, børsting av hår, sminking og andre aktiviteter. Den siste uka har vi til alt overmål oppdaget at en av våre lille prinsesser for første gang stappet papir under kjolen for å oppnå større fordeler. (Mia i Myra regner med at dere skjønner hva disse fordelene egentlig skulle forestille?) Til tross for jentenes flertall finnes det også gutter i Myra. Disse får en stri tørn med å vokse opp blant alt det rosa. Mia i Myra kan bare håpe at disse utvikler seg til ekte gutter med stor forståelse for det kvinnelige kjønn. Og nettopp dét kan vise seg å være en stor fordel på livets videre vei!

Gap opp og spytt ut!

Denne uka har husmor besøkt tannlegen. Et nødvendig onde, dersom man har lyst til å beholde tennene i noenlunde stand. Som så mange barn av 70-tallet sliter også husmor med en anelse tannlegeskrekk. Vi husker så altfor godt fluorskyllingen i timen og hull som ble fylt igjen med masse amalgam. Og bedøvelse var det ingen som snakket om. Heldigvis har verden gått fremover, men fremdeles er tannlegebesøkene forbundet med et visst ubehag. Det er noe skrekkelig intimt med å gape opp og vise frem all sin elendighet for et menneske hvis halve fjes er dekket med munnbind. Og når man ligger der og gaper så må man svare på slike spørsmål som om man er "flink med tanntråd" og skylling og pussing. På toppen av det hele kommer kostnadene.. Å gape opp i ca 20 minutter koster deg fort 800 kr. Og det uten at det egentlig er foretatt noe som helst med tennene, bortsett fra å sjekke at de gamle fyllingene fra 70-tallet fremdeles holder stand. Denne gangen må husmor tilbake i stolen om noen uker. Da kan vi gange beløpet med to og sikkert plusse på litt til.

"Ønskebarn" av Kjersti Sandvik

For en stund tilbake leste husmor boka "Ønskebarn" av Kjersti Sandvik. Boka tar for seg ulike historier om ufrivillig barnløshet. Kjersti Sandvik har møtt både par og enslige som ønsker seg barn, men som ikke har fått det til uten hjelp. Og selv om man har fått hjelp, er det jo ikke sikkert at man lykkes med sitt prosjekt. Det er sterke historier som presenteres. Når ønsket om barn blir det eneste oppslukende i tilværelsen, er det vanskelig å fokusere på det "vanlige" livet. Etter å ha lest denne boka (og blitt ganske mye klokere når det gjelder dette emnet) står følgende klart for husmor:


1) hun er utrolig heldig som har fått tre velskapte barn

2) det er kanskje ingen menneskerett å få barn, men det må jammen være en menneskerett å få ønske seg ett.

Hagetyranniet

Nå skjer det igjen. Så fort våren kommer er det ut for å jobbe i hagen. Rett før påske var husfar og husmor en tur på Plantasjen for å sjekke om de hadde fjorårets gassgrillmodeller til en litt hyggelig pris. Av Plantasjens medarbeider fikk vi vite at "sesongen hadde startet for lengst". (Hallo! vi snakker om midten av mars her!) Så noen billig grill ble det altså ikke.

Og nå har vi kommet til april. Vi vet hva som venter oss. Stadige utflukter til Plantasjen eller Oasen for å kjøpe inn årets blomster og trær. Luke i bed. Olje plattinger. Stæsje opp hagemøblene (vi trenger helt sikkert noen nye puter - minst..) Følge febrilsk med på alle TV-program som omhandler hagelivet, reportasjer i blader&aviser likeså. Følge engstelig med på om det kommer noen mordersnegler krypende til oss i år? Slepe gressklipperen opp og ned i den litt upraktiske hagen (flere nivåer), klippe plen med rette kanter og luke enda litt til. Og sist, men ikke minst: skal vi endelig få bygget den uteplassen vi har snakket om så lenge?

Hvorfor gidder vi egentlig? Kan vi ikke bare nyte sola og la det stå til? Jo, da. Vi skal gjøre det. Men hage forplikter. Den nytes aller best dersom det er litt orden. Men etter fjorårets stunt med beising av hus , snekring av nye vegger og planting av 14 meter hekk er det klart at vi trenger å nyte litt mer og jobbe litt mindre. Så hvis dere syns at hagen vår ser litt rufsete ut i år, er det bare fordi vi koser oss...

"Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna

Etter sin fjerde konkurs går Onni Rellonen inn i en løe for å skyte seg. Der finner han oberst Kemppainen som er ute i samme oppdrag, riktignok utstyrt med tau. Slik starter denne vanvittige boka av Arto Paasilinna. Og herfra tar det i grunn bare av. Siden selvmord helst er noe man bedriver alene, bestemmer de to karene seg for å utsette forsøkene og heller tilbringe noen dager på Rellonens hytte. Det blir et trivelig selskap på mange måter og her klekker de også ut sitt store prosjekt. De vil gjerne finne likesinnede og bestemmer seg for å arrangere et selvmordsseminar. Responsen er mildest sagt overveldende. (husk at vi befinner oss i Finland!) Etter et særs vellykket seminar bestemmer kandidatene seg for å gjennomføre et kollektivt selvmord. De danner gruppen "Anonyme dødlige", og sammen skal de reise til Nordkapp med buss for å gjennomføre prosjektet sitt. Planen er å kjøre utfor en klippe og rett ut i havet. (Bussjåføren er også en kandidat).

Det er umulig å ikke bli glad i personene i Paasilinnas univers. Likeledes er det umulig å la være å le av denne boka. Om du syns at det virker rart, skal du vite at til tross for sin noe makabre tematikk råder det en optimistisk undertone i "Kollektivt selvmord". Moralen er enkel: det hjelper å snakke med andre likesinnede når livet føles som tyngst.
Boka anbefales herved på det varmeste.

Festskrift til lille A!

I morgen er veslejenta vår 4 år. Mia i Myra vet det er en klisjé å si dette, men: hvor i all verden ble dagene av? Det virker som det var i går at lille A kom til oss med et vræl.

Hun fortsatte å vræle i lang tid og det skal innrømmes at hun fortsatt vræler i ny og ne. Lille A er utstyrt med familiens heftigste temperament og det merkes i hverdagen. Her er det langt nede og høyt oppe. Men med sitt sjarmerende vesen kommer hun unna med nesten alt. Utrolig hvor langt man komme med et par utrolig store, blå øyne..

Lillesøster i familien har blitt stor. Etter en liten spørreundersøkelse i familien kom vi fram til at dette er noe av det lille A nå behersker:

• flink til å synge

• flink til å prate (det går i ett - hele dagen)

• flink til å klatre

• flink til å hoppe (helst fra stoler og trappetrinn høyt oppe i trappa)

• kan bruke fjernkontroll til dvd-spilleren og av og på-knapp på tv`en (oops!)

• spise masse, masse, masse godteri og ikke noe som minner om mat (med noen hederlige unntak. Makaroni, kjøttboller og pannekaker står på ja-lista)

• sykling i ulendt terreng (men er til fare for seg selv og andre - spesielt parkerte biler)

Lille A har gledet seg til bursdagen sin i snart ett år. Det blir derfor en stor dag for henne i morgen. Mia i Myra heiser flagget og roper tre ganger tre hurra!