En ubehagelig sannhet

Dette innlegget skal ikke handle om Al Gore og hans bok/film. Selv om sannhetene som Al Gore presenterer er ubehagelige nok, fins det andre andre realiteter i livet å forholde seg til som kan være ganske ille for den det gjelder. Dette innlegget handler nemlig om kviser. Å ja, da, vi kjenner alle sammen følelsen av å få den kvisa midt i planeten. Det er ikke moro! Hos oss er det store M som nå sliter litt med den slags problemer. I dag hadde det dukket opp en kjempestor en midt på nesa. Det så i det hele tatt ikke pent ut, men husmor har da lært noe langs livets vei. Best å ikke nevne noe som helst. (Det styrker ikke akkurat selvtilliten å få ymse kommentarer om den slags.) Midtveis i middagen kommer følgende kommentar fra lille A: "M, hva har du der?" hvorpå hun peker og gestikulerer ivrig. Vi kunne ha latt som ingenting, hadde det bare ikke vært for påfølgende kommentar fra I: "DET ER EI STOR KVISE!". Så det så. En ubehagelig sannhet. Kjære M: du skal vite at det går over etterhvert, men husmor kan ikke beskytte deg mot alle ubetenksomme kommentarer fra plagsomme lillesøstre. Og en ting til: husmor skal ikke gå i den samme fella som en god arbeidskollega gjorde. Hun fortalte nemlig sin tenåringsdatter at "du blir aldri så pen som nå". For å si det mildt: det var ikke en kommentar som falt i god jord hos en pubertal og usikker tenåring. Husmor skjønner det godt. Vi har alle vært der.

Tre (eller muligens flere) på rappen

Gode bøker som husmor har lest de siste dagene:

Emma Hamberg: Linas kveldsbok
Rå , brutal og veldig ærlig dagboksroman om 15-årige Lina. Her finner du skildringer av puberteten som gjør at du tidvis ler, gråter og humrer gjenkjennende til din egen pubertale oppvekst. Og som samtidig får deg til å tenke at du er veldig glad for at puberteten tross alt er et tilbakelagt stadium. Filmen som er basert på boka kan også anbefales.

Jo Nesbø: Doktor Protors prompepulver
Jo Nesbøs barnebokdebut, en vellykket sådan. Her er rare og morsomme karakterer så det holder, du får en tur ned i Oslos kloakk som du gjerne ikke vil vite så mye mer om og på toppen av det hele en morsom intrige utløst av et nyoppfunnet prompepulver. Å sammenligne denne boka med Roald Dahl sitt univers er muligens å overdrive, på den annen side skrives det ikke så veldig mange barnebøker som er så gjennomført morsomme som denne. Husmor kan tenke seg at denne historien kanskje gjør seg enda bedre som lydbok.


Agnes Ravatn: Veke 53
Sårt, men samtidig morsomt portrett av en fraskilt lektor med en heller mislykket tilværelse. Romanens handling er lagt til uka før jul, hvor det meste går galt for vår hovedperson. Georg Ulveset oppsummerer livet med at det meste har gått galt, spesielt gjelder dette de valgene han har tatt gjennom livet. Når denne boka allikevel skiller seg ut ved å være både morsom og underholdende, til tross for sin alvorlige grunntone, skyldes dette fortellerstemmen som bruker ironien for å skape distanse til handlingen. For Georg Ulveset ender det meste ganske uavklart, men der det er liv, er det håp.

Helt til slutt: lille A er inne i en god leseperiode, og har i det siste falt for de klassiske Emma-bøkene av Gunilla Wolde, Lillesøster-bøkene av Kari Grossmann og "Gruffalo" av Julia Donaldson. Den siste boka er bare helt strålende!

Se det. Det ble tre pluss litt til.

Noen spredte tanker om frivillighet

Våren fører med seg en rekke dugnader av ymse slag. Norge er visstnok på verdenstoppen når det gjelder frivillig arbeid, og husmor antar at antall dugnadstimer teller med i denne oversikten. Den mest vanlige dugnaden er kanskje den i borettslaget. Da skal det kastes, feies, klippes og males og helst i god tid før 17. mai. Så er det dugnadene i barnehagen (den private). For at ungene skal sikres et forsvarlig miljø, ute som inne, så kreves det foreldreinnsats. I fjor f.eks. vasket husmor i fire stive timer, uten pause, og helt frivillig, og uten tanke på at huset hjemme kunne ha trengt en fire-timers vask uten pause. Det hadde gjort seg.

Men det finnes flere dugnader. Har du f.eks en pode som spiller fotball (altså sagt A) må du også si B. Det betyr ulike ting å ta seg til. Her kan nevnes kakebaking, arrangere kakelotteri, vaske klubbhus, være bingovakt, være hallvakt og sikkert mange andre spennende oppgaver som vi nå har glemt.

I tillegg til disse dugnadstimene kommer alle verv som man takker ja til på frivillig basis. I Myra har vi en lang merittliste: klassekontakt ( i flere perioder), SUkontakt, FAU-leder, fotballtrener og styreleder i barnehagen. Til høsten blir det ny omgang som klassekontakt og verv i IBBY-styret.

Mange synes at dugnader og frivillig arbeid er noe herk. Atter andre møter aldri opp eller sier aldri ja til noe som helst. Å ergre seg over det er bortkastet energi. I stedet vil vi glede oss over at vi har noe å bidra med, enten det nå gjelder vask, styre og stell eller kakebaking. Vi sikrer oss gode nettverk og får møte spennende mennesker, og i mange tilfeller får vi også være med på å påvirke vår egen hverdag, både for oss selv og for ungene. Sånn sett går vi alltid i pluss!

God dugnad!

Elegant av Kvasir!

Husmor er som mange andre "googlifisert", og benytter veldig mange av Googles tjenester. Ikke et vondt ord om Google i denne sammenhengen, men det er veldig morsomt å se at også andre får det til... (og før Google..) Kvasir har nå lansert Kvasir jr, en søkemotor beregnet spesielt for barn. Foreløpig kjøres denne i testversjon og det blir spennende å følge med på utviklingen fremover. Søkemotoren tar sikte av seg til å " å være en god veiviser til de beste og mest populære nettsidene for barn både hva gjelder underholdning, læring og informasjon." Bør testes på alle små nettbrukere. Her var det mye bra!

Ian Samson: "Bokbussdetektiven og mysteriet med dei forsvunne bøkene"

"Bokbussdetektiven.." er en fornøyelig bok, koselig og morsom lesing med en bibliotekar som helt! Den unge (men ikke helt lovende) bibliotekaren Israel Armstrong reiser til byen Tundrum i Nord-Irland, hvor han har fått jobb som biblioteksjef. Men jobben blir ikke helt som Israel har tenkt seg den - ved ankomst til Tundrum viser det seg nemlig at biblioteket er stengt for godt. Drømmejobben er med ett innskrenket til å være bokbussbibliotekar eller "formidlingskonsulent i mobil teneste". Og problemene bare fortsetter: Israel blir innlosjert i et gammelt hønsehus, bokbussen er for vrak å regne, befolkningen er heller fiendtlig innstilt og på toppen av det hele: noen har stjålet alle bøkene fra biblioteket (ca 15000 stk). Husmor har humret seg gjennom 276 s. og har attpåtil fått frisket opp nynorsken. Ikke dårlig.

Middag med fremmedord

Alle som noen gang har åpnet en kokebok over gjennomsnittet, eller lest en oppskrift på nett eller i et blad, vet at man titt og ofte kan støte på fremmede ord som man ikke helt vet hva betyr. Vi nevner i fleng: tranchere, blanchere, julienne, osv osv. Heldigvis (eller kanskje ikke?) spiser vi ikke så avanserte middager i Myra. Menyen i dag var blomkålsuppe&pannekaker - uten avanserte fremmedord. Trodde husmor. Helt til lille I strålende kunne forkynne at hun "var gravid" og at dette var mat hun kunne spise..?!! Ved nærmere avklaring av dette utsagnet viste det seg at lille I nå er (selv)erklært vegetarianer. Hvordan hun har blandet sammen ordene "gravid" og "vegetarianer" er imidlertid litt uklart. Hvorfor hun nå tror at hun er vegetarianer er også en uløst gåte. Sist men ikke minst: vi er spent på hva slags meny vår lille prinsesse velger neste gang hun er på McDonalds...

Med hjartet på rette staden

I dag reiste M på klassetur til Scarborough. Da snakker vi om "Aidensfield" og omegn, selv om "Aidensfield" bare er et oppdiktet navn fra TV-serien "Med hjartet på rette staden". M har gledet seg i mange uker, og reisefeberen var til å ta og føle på. Husmor husker godt sine egne klasseturer - det var like stort hver gang- selv om det bare var for én dag. Derfor er det ekstra moro, men også litt vemodig å vinke farvel til en 15-åring som åpenbart er på vei - ikke bare på denne turen, men også ut i voksenlivet. Husmor kan bare ønske lykke til på ferden og håpe at "gutten" har fått med seg nok ballast til å klare seg godt på egen hånd. Kort sagt: vi håper og tror at vår store, lille M har fått"hjartet på rette staden". God tur!

(foto fra Scarborough hentet fra http://www.scarborough.co.uk/)

Myras feminine sfære

Det ryktes at en ny baby er på vei i Myra. Statistikken tyder på at det blir ei jente. De tre siste åra er det født seks babyer i Myra og fire av disse har vært jenter. Det er med andre ord ganske dårlige odds for de som planlegger en guttebaby. I de større aldersgrupper er det også et overveldende flertall av jenter. Det både synes og høres. Titt og ofte kan vi se en rosa armada av jenter som svinger seg fra det ene huset til det andre. Det er rosa jakker og rosa sko, rosa sykler og rosa hjelmer, det er Bratz, Hannah Montana, Barbie og absolutt alt som minner oss om den feminine side. Her i huset er det også jenteflertall og mye kvinnelighet. Det innebærer klesskift minst tre ganger om dagen, børsting av hår, sminking og andre aktiviteter. Den siste uka har vi til alt overmål oppdaget at en av våre lille prinsesser for første gang stappet papir under kjolen for å oppnå større fordeler. (Mia i Myra regner med at dere skjønner hva disse fordelene egentlig skulle forestille?) Til tross for jentenes flertall finnes det også gutter i Myra. Disse får en stri tørn med å vokse opp blant alt det rosa. Mia i Myra kan bare håpe at disse utvikler seg til ekte gutter med stor forståelse for det kvinnelige kjønn. Og nettopp dét kan vise seg å være en stor fordel på livets videre vei!

Gap opp og spytt ut!

Denne uka har husmor besøkt tannlegen. Et nødvendig onde, dersom man har lyst til å beholde tennene i noenlunde stand. Som så mange barn av 70-tallet sliter også husmor med en anelse tannlegeskrekk. Vi husker så altfor godt fluorskyllingen i timen og hull som ble fylt igjen med masse amalgam. Og bedøvelse var det ingen som snakket om. Heldigvis har verden gått fremover, men fremdeles er tannlegebesøkene forbundet med et visst ubehag. Det er noe skrekkelig intimt med å gape opp og vise frem all sin elendighet for et menneske hvis halve fjes er dekket med munnbind. Og når man ligger der og gaper så må man svare på slike spørsmål som om man er "flink med tanntråd" og skylling og pussing. På toppen av det hele kommer kostnadene.. Å gape opp i ca 20 minutter koster deg fort 800 kr. Og det uten at det egentlig er foretatt noe som helst med tennene, bortsett fra å sjekke at de gamle fyllingene fra 70-tallet fremdeles holder stand. Denne gangen må husmor tilbake i stolen om noen uker. Da kan vi gange beløpet med to og sikkert plusse på litt til.

"Ønskebarn" av Kjersti Sandvik

For en stund tilbake leste husmor boka "Ønskebarn" av Kjersti Sandvik. Boka tar for seg ulike historier om ufrivillig barnløshet. Kjersti Sandvik har møtt både par og enslige som ønsker seg barn, men som ikke har fått det til uten hjelp. Og selv om man har fått hjelp, er det jo ikke sikkert at man lykkes med sitt prosjekt. Det er sterke historier som presenteres. Når ønsket om barn blir det eneste oppslukende i tilværelsen, er det vanskelig å fokusere på det "vanlige" livet. Etter å ha lest denne boka (og blitt ganske mye klokere når det gjelder dette emnet) står følgende klart for husmor:


1) hun er utrolig heldig som har fått tre velskapte barn

2) det er kanskje ingen menneskerett å få barn, men det må jammen være en menneskerett å få ønske seg ett.

Hagetyranniet

Nå skjer det igjen. Så fort våren kommer er det ut for å jobbe i hagen. Rett før påske var husfar og husmor en tur på Plantasjen for å sjekke om de hadde fjorårets gassgrillmodeller til en litt hyggelig pris. Av Plantasjens medarbeider fikk vi vite at "sesongen hadde startet for lengst". (Hallo! vi snakker om midten av mars her!) Så noen billig grill ble det altså ikke.

Og nå har vi kommet til april. Vi vet hva som venter oss. Stadige utflukter til Plantasjen eller Oasen for å kjøpe inn årets blomster og trær. Luke i bed. Olje plattinger. Stæsje opp hagemøblene (vi trenger helt sikkert noen nye puter - minst..) Følge febrilsk med på alle TV-program som omhandler hagelivet, reportasjer i blader&aviser likeså. Følge engstelig med på om det kommer noen mordersnegler krypende til oss i år? Slepe gressklipperen opp og ned i den litt upraktiske hagen (flere nivåer), klippe plen med rette kanter og luke enda litt til. Og sist, men ikke minst: skal vi endelig få bygget den uteplassen vi har snakket om så lenge?

Hvorfor gidder vi egentlig? Kan vi ikke bare nyte sola og la det stå til? Jo, da. Vi skal gjøre det. Men hage forplikter. Den nytes aller best dersom det er litt orden. Men etter fjorårets stunt med beising av hus , snekring av nye vegger og planting av 14 meter hekk er det klart at vi trenger å nyte litt mer og jobbe litt mindre. Så hvis dere syns at hagen vår ser litt rufsete ut i år, er det bare fordi vi koser oss...

"Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna

Etter sin fjerde konkurs går Onni Rellonen inn i en løe for å skyte seg. Der finner han oberst Kemppainen som er ute i samme oppdrag, riktignok utstyrt med tau. Slik starter denne vanvittige boka av Arto Paasilinna. Og herfra tar det i grunn bare av. Siden selvmord helst er noe man bedriver alene, bestemmer de to karene seg for å utsette forsøkene og heller tilbringe noen dager på Rellonens hytte. Det blir et trivelig selskap på mange måter og her klekker de også ut sitt store prosjekt. De vil gjerne finne likesinnede og bestemmer seg for å arrangere et selvmordsseminar. Responsen er mildest sagt overveldende. (husk at vi befinner oss i Finland!) Etter et særs vellykket seminar bestemmer kandidatene seg for å gjennomføre et kollektivt selvmord. De danner gruppen "Anonyme dødlige", og sammen skal de reise til Nordkapp med buss for å gjennomføre prosjektet sitt. Planen er å kjøre utfor en klippe og rett ut i havet. (Bussjåføren er også en kandidat).

Det er umulig å ikke bli glad i personene i Paasilinnas univers. Likeledes er det umulig å la være å le av denne boka. Om du syns at det virker rart, skal du vite at til tross for sin noe makabre tematikk råder det en optimistisk undertone i "Kollektivt selvmord". Moralen er enkel: det hjelper å snakke med andre likesinnede når livet føles som tyngst.
Boka anbefales herved på det varmeste.

Festskrift til lille A!

I morgen er veslejenta vår 4 år. Mia i Myra vet det er en klisjé å si dette, men: hvor i all verden ble dagene av? Det virker som det var i går at lille A kom til oss med et vræl.

Hun fortsatte å vræle i lang tid og det skal innrømmes at hun fortsatt vræler i ny og ne. Lille A er utstyrt med familiens heftigste temperament og det merkes i hverdagen. Her er det langt nede og høyt oppe. Men med sitt sjarmerende vesen kommer hun unna med nesten alt. Utrolig hvor langt man komme med et par utrolig store, blå øyne..

Lillesøster i familien har blitt stor. Etter en liten spørreundersøkelse i familien kom vi fram til at dette er noe av det lille A nå behersker:

• flink til å synge

• flink til å prate (det går i ett - hele dagen)

• flink til å klatre

• flink til å hoppe (helst fra stoler og trappetrinn høyt oppe i trappa)

• kan bruke fjernkontroll til dvd-spilleren og av og på-knapp på tv`en (oops!)

• spise masse, masse, masse godteri og ikke noe som minner om mat (med noen hederlige unntak. Makaroni, kjøttboller og pannekaker står på ja-lista)

• sykling i ulendt terreng (men er til fare for seg selv og andre - spesielt parkerte biler)

Lille A har gledet seg til bursdagen sin i snart ett år. Det blir derfor en stor dag for henne i morgen. Mia i Myra heiser flagget og roper tre ganger tre hurra!