8. desember

Etter endt arbeidsdag og ditto juleavslutning med tyllskjørtmusa blir det fint å komme hjem i morgen kveld. Og kanskje, men bare kanskje, blir dagens juleaktivitet å starte på nok ei kule. Julekuleprosjektet starta en gang i tidlig november. Først brukte jeg ei uke på å forstå hvordan i all verden det lot seg gjøre å strikke med 4 pinner. Da den koden var knekt, var det å knote seg gjennom den første kula. Jeg innså selvfølgelig mine begrensninger og satsa på paljetter som stæsj for å dekke opp for manglende evner innen strikking generelt og mønsterstrikking spesielt. Etter den første kula, var jeg høyt på strå og skrøt på meg at jeg strikka kule med mønster. Det var sant nok, det, men jo mer jeg strikka, jo rarere blei det. Og da den var ferdig, på ett vis, var kula mer å sammenligne med den stygge andungen, med den forskjellen at den aldri noensinne ville vokse opp til å bli julekulesvane - sjøl  med paljetter. Der og da ble prosjektet skrinlagt, men her om kvelden tok jeg pinnene fatt igjen. Og nå satses det på ensfargede eller tofargede kuler med paljetter i gild rødfarge. Med mitt tempo klarer jeg kanskje to til før jul. De to som til nå er prestert, er hverken flotte, beundringsverdige eller Arne og Carlos -designet verdig. Men de er strikka med stor innlevelse.