23. desember

Jula nærmer seg med stormskritt, og for mange av oss er dette ei god tid hvor vi tilbringer tid sammen med de vi setter nærmest. Vi har mat på bordet, varme i huset og gaver under treet. Vi er heldige. Det er i slike stunder det er verdt å minne seg sjøl om at ikke alle har det sånn. Også i gode, rike, Norge finnes det mennesker - som deg og meg - som ikke har så mye å rutte med. Fattigdom er ingen absolutt størrelse, og inntekt alene kan sjelden definere om du lever i fattigdom eller ikke. Allikevel er det ingen tvil om at penger hjelper deg langt på vei mot et verdig liv. Jeg har aldri levd i fattigdom. Men i én periode i livet mitt har jeg kjent på hvordan det er å leve med fryktelig lite penger. Jeg vet hvordan det er å ha igjen ca 1000 kr å leve for når studielån, regninger og husvære er betalt. Jeg vet hvordan det er å være forsørger i slike perioder, og det nærmeste ordet som beskriver en slik tilstand er maktesløs. I en undersøkelse som Synovate har gjort for DnB Nor i år, viser det seg at en god del foreldre legger mye penger i gavene til ungene. Opp mot 3000 kr på det meste. Det syns jeg er det glade vanvidd. Ungene våre kommer aldri til å få så dyre gaver. Fordi vi vil ikke, og fordi vi kan ikke. Vi  vil de skal forstå at ikke alle er så heldige som dem. Vi  vil de skal sette pris på det de får - uavhengig av pris og antall gaver.
I dag er vår juleaktivitet en tur til Fattighuset i Oslo. Vi har kjøpt gave til to ukjente mottagere.  En gutt på ca 6 år og ei jente på ca 10 år. Vi blir ikke bedre mennesker av den grunn. Samvittigheten blir ikke så mye renere. Men kanskje vi lærer noe, alle sammen?

To stykk gaver venter på ukjente barn. Vi håper de faller i smak.

På sosialkontoret : I venterommet var det ingen kleshenger til verdigheten, så hun hengte den forsiktig over stolryggen. Likevel ver den blitt krøllet da hun skulle ta den på.
Hun glattet den med vante hender   (Kjersti Ericsson)