Siste natt med gjengen

Vi har mer eller mindre vokst opp med a-ha, alle sammen av oss. A-ha ble dannet i 1982, og kanskje enda tidligere enn det. Den første plata, "Hunting High and Low" ble ugitt i 1985, og deretter gikk veien bare videre. 9 studioalbum, tre samlealbum, hitlåter som perler på en snor.
A-ha var det første bandet som viste at det var mulig, også for oss fra Norge. Endelig kunne vi skilte med noe mer enn svette skiløpere og oljerigger. Hva a-ha har betydd for utviklingen av norsk musikkliv, kan vel ingen egentlig helt forestille seg.

Men nå er det altså slutt. 25 års karriére avsluttes i disse dager med turnéen "Ending on a High Note". Aller siste konsert går av stabelen i Oslo Spektrum den 4. desember. Hvis jeg var deg, ville jeg seriøst vurdert å gå dit. (selv om alle billetter er utsolgt kan det lønne seg å sjekke på Finn.no) Det er siste sjanse, siste natt med gjengen.

Men i går var det Ullevål. 23 000, 28 0000 eller nærmere 30 000? Avisene opererer med forskjellige tall, og det samme kan det være. Konserten fikk i alle fall strålende kritikker, og vi kan bare være enig. 21:30 i går kveld braket det løs med " The Sun Always Shines On TV, etterfulgt av :

Move To Memphis

The Blood That Moves The Body

Scoundrel Days

Stay On These Roads

Manhattan Skyline

Hunting High And Low

The Bandstand

We're Looking For The Whales

Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)

(Seemingly) Nonstop July

Crying In The Rain

Minor Earth, Major Sky

Forever Not Yours

Summer Moved On

I've Been Losing You

Foot Of The Mountain

Ekstranumre:

Cry Wolf

Analogue

The Living Daylights

Take On Me

Stemningen er til tider ekstatisk. Morten Harket er Norges kanskje aller beste vokalist på sitt beste. Der var han i går kveld. Det er rørende når de takker sitt publikum for 25 års følge. Det er ikke lett å bli profet i eget land, men om noen har klart det, må det være a-ha. Her er unge som gamle, men helt sikkert en overvekt av personer i 30- og 40 års alderen. Du får gåsehud til tider, og videorigget er kanon bra!

Jeg stopper her. Tusen takk til husfaren som kjøpte den beste bursdagspresangen i år. Det eneste jeg beklager er at det måtte en siste konsert til før jeg fikk dratt meg avgårde. Så dumt.

Gåte på en måte

I morgen tar jeg på meg hulletejeansskinnsnorerogtskjorte.
De sier det er farvel, men det tror jeg kanskje ikke før jeg får se det.

Gjett hvem vi skal høre på?

Ønsker dere alle ei riktig god helg!☺

Frekke, frekke tjenesten

Snåta har testet ut en webtjeneste som heter "Hva vil barnet hete". At Snåta tester ut denne er ikke det minste rart, all den tid Snåta er gravid og kan nedkomme når som helst. Jeg, derimot, har tre unger og har ingen som helst planer om å øke dette antallet ytterligere. Likevel ble jeg nyskjerrig på tjenesten som hevder at den ved hjelp av å scanne din gravide mage kan fortelle deg hva barnet egentlig vil hete. Altså, ikke det du vil at ungen skal hete. For her kan jo meningene være delte.

Jeg klikket meg ivrig videre, og før jeg visste ordet av det, fikk jeg scannet magen min også.
Jeg tenkte selvfølgelig at maskinen ville oppfatte at det ikke var noen unge der inne, men at magemålet forøvrig kunne tilskrives tre fødsler og et liv i sus og dus.

Men nei da. Tjenesten fortalte meg at babyen min ville hete Ingrid. Da syns jeg det begynte å bli litt skummelt, for en av mine unger heter nettopp Ingrid. Så jeg testa igjen. Da fortalte maskinen meg at babyen min ville hete Marius. Marius er ikke veldig langt fra det min førstefødte heter.

Nå kan jeg bare konkludere med at denne tjenesten er en smule småfrekk. Gravid du, liksom.

Aida

Aiida, Aiiiiiida! I går var det operakveld på Oscarsborg. Jeg har aldri vært på Oscarsborg, og jeg har aldri hørt Aida. Begge deler var like flott, syns jeg, så dette ble en veldig fin ettermiddag og kveld. En utendørs opera i slike omgivelser er vel verdt å få med seg, selv om du ikke er ihuga operaelsker. Lurer på hva de har tenkt å sette opp neste år?

Et lite bilde fra fjorden. Som en påminnelse om at det fremdeles er sommer!

Handlingen i Aida foregår i Egypt. Derav dekorasjonene.

Dødsscene og avslutning. Jeg har verdens dårligste kamera. Beklager.

Håndarbeid

Jeg føler egentlig at noe har sviktet i min oppdragelse. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal skylde på, og nå kan det like godt være det samme. Bortsett fra at håndarbeidslæreren viet veldig stor oppmerksomhet mot gutta, og at vi jentene ble stående litt på sidelinja. De regnet kanskje med at vi hadde medfødte evner i den retningen. Ikke jeg. Jeg kan ikke strikke, og jeg kan ikke sy. Ikke kan jeg hekle heller. Ok. Jeg kan strikke frem og tilbake, men pent blir det ikke.

Men nå ser det lysere ut. Under nevnte kasseringsrunde fant jeg denne boka. Under påskudd av at ungene sikkert syns den er morsom, havnet den tilfeldigvis hjemme hos meg.

Nå skal det bli fart på sakene. Og flere kan regne med heklede grytelapper i julegave. Det er ikke viljen det står på.

Denne instruktive boka er utgitt en gang på 70-tallet. Akkurat som meg. Hvis du syns du drar kjensel på illustrasjonene, er det nok fordi den samme forfatteren har skrevet om Emma og Thomas.

Heldigvis starter det enkelt. Med forklaring av renneløkker. Det kan jeg.

Så avanserer det litt. Her gjelder det å følge med, for nå skal du hekle en remse. Eller hva det nå heter.

Tilslutt skal man hekle oppå hverandre. Denne edle kunsten kan f.eks resultere i en lue til bamsen.

Ps! I samme oppdragende serie fant jeg tittelen "Vi lager rytmeorkester". Det får bli en annen gang. Det er jo måte på hvor mye ny kunnskap man kan ta inn over seg sånn på rappen.

Debut

Da er hun klar. Ny sekk, nye sko, ny kjole. På skolen ser hun for seg at de skal leke og hoppe, og kanskje bade litt. Men hun vil helst ikke møte Hektor.

Venezia

I sommer fikk vi en dag i Venezia. Det er fint (og litt uvirkelig) å tenke på. Å kjøre inn i lagunen med båt fra Adriaterhavet er som å være midt i en film. Du tror det knapt er sant. Det er så vakkert at du får lyst til å gråte. Jeg har ventet på at min bedre halvdel skulle legge over sine bilder på maskinen, for han fikk tatt så mange flere bilder enn meg, som hadde utladet kamera og bare mobiltelefon til hjelp. Men dette får duge. I Venezia fikk vi 5 hektiske timer. Jeg tror vi rakk ganske mye. Vi har sett Rialtobroen, kjørt på kanal Grande, sett Markusplassen, spist lasagne i en ekte italiensk kneipe, kjørt avgårde med gondol og drukket champagne. Vi har tittet inn i bakgatene, sett studioleiligheten der vi skal trekke oss tilbake en dag.

Denne turen kostet oss (nesten) like mye som en weekendtur til ett eller annet sted. Om det var verdt det? Et unødvendig spørsmål til ei dame som har drømt om denne byen i 20 år.